ANMELDELSE: Mens noen har etterlyst kunstneriske bearbeidelser av massakrene fra i fjor, har vi andre hatt mer enn nok med å ta imot de mange dokumentariske uttrykkene fra ulike parter i dramaet.

Det ferskeste av disse er «Med livet som innsats», som forteller historien til to av de mange frivillige hjelperne, i dette tilfellet to brukere av Utvika camping.

Bjørn og Aase Margrethe Juvet har campingvogn og båt på Utvika, og kom dit på ettermiddagen 22.juli i fjor, akkurat mens dramaet var under oppseiling. Det var mørkt og regntungt, og de stusset over lyder fra øya, dumpe smell som skulle vise seg å være skudd på skudd.

Nede på brygga begynte det å komme svømmende ungdommer, og de to ga seg i kast med oppgavene, sammen med mange andre campingfolk.

Bjørn dro ut i båten, hentet nedkjølte ungdommer opp av vannet, brakte dem til land og dro ut på nytt. På et tidspunkt blir båten hans overtatt av politiet — den famøse Delta-gjengen som befant seg i en overlesset, synkende gummibåt — men litt senere var det igjen tid for at Bjørn kunne redde liv med båten sin.

Sterk lesning

Hans beskrivelser av ungdommer i vannet, ungdom på land som skrek eller bare sto der såret, ungdommer i en gruppe som så ut som de satt rundt et bål mens én spilte gitar — rent bortsett fra at de var drept — er intens, sterk lesning. Også samarbeidet med den tidligere ambulansesjåføren Knut Erik er godt skildret.

Innimellom kommer Aase Margrethes opplevelser av å ta imot på brygga, kjøre til Sundvollen, møte politi og redningsfolk. Aase Margrethe og Bjørn tenker hele tiden på sine egne unger (14 og 16 år), på venner og med-campere, og hele tiden prøver de å yte maks.

Den perfekte motpol

Boka er drivende spennende og umulig å legge fra seg. Dette paret og deres beretning kan stå som den perfekte motpol til kjeltringens tanker og gjerninger. Alt det surret og tullballet han har gulpet opp fra fjordmenn og andre, får sitt eksakte motstykke i disse menneskenes ikke-ideologiske, refleksmessige inntreden i det absurde dramaet solospilleren har satt opp.

Det er nettopp dette han har gått til angrep på: Vanlige menneskers instinktive mot og omsorg, uselviske ytelser, fellesskap og ydmykhet.

Man skjønner ingenting av drapsmannen av å lese denne boka, men man skjønner bedre enn noengang hvorfor han er fullstendig på villspor, uten sjanse til å oppnå annet enn elendighet, sorg, smerte. For det paradoksale, også for de to forfatterne, er at katastrofen har gitt dem noe nytt — nye venner, dypere følelser, større nærhet. Og ønske om å dele nettopp denne erfaringen med oss andre. Slik svinner drapsmannen bort.