FORNØYD? «Kommentatorer har i fullt alvor ment at Nerdrum nå er fornøyd: en fengselssoning bygger jo opp under myten om ham selv!» skriver artikkelforfatteren. Utsnitt av Odd Nerdrums selvportrett «In Arcadia».
FORNØYD? «Kommentatorer har i fullt alvor ment at Nerdrum nå er fornøyd: en fengselssoning bygger jo opp under myten om ham selv!» skriver artikkelforfatteren. Utsnitt av Odd Nerdrums selvportrett «In Arcadia».Vis mer

Norges mest skattede malere

Årets kulturpris går til skattevesenet, for lang og tro tjeneste.

Fra han fyller 50 år er Munch den maler som tjente suverent mest i Norge. Suksessen i Tyskland er overveldende, og han ligger i toppsjiktet blant kulturlivets skattebetalere. Spesielt opptatt er likningsvesenet av hans beholdning av malerier. Selv framholder han at han trenger sine mange bilder rundt seg for å utvikles. De skal ikke selges.

Likevel betaler han i flere år eiendomsskatt for sine egne bilder (både ferdige og uferdige). Det gjelder blant annet de rundt 100 forberedende arbeider til Auladekorasjonene. (Skal filosofen beskattes hver gang han tenker, undrer Munch). Når han klager gis det svar at alle må behandles likt; status og berømmelse skal ikke gi fordeler. Men ingen andre malere betaler eiendomsskatt for egne skisser og studier!

Munch framholder at han ikke er noen «fabrikant» (i motsetning til andre malere). Før han blir fornøyd med de enorme Auladekorasjonene maler han fire sett. Totalt 55 svære bilder. Han får bygget flere uteatelierer, og investerer stort i maling og lerret; han ansetter en mann som lager blindrammer, samt utfører annet nødvendig snekkerarbeid for malingens del. Det er i Norge eller utlandet neppe noen som «arbeider på denne måte», skriver Munch. Utgifter og inntekter for monumentalverkene går opp i opp. De eneste som har tjent på Aulabildene er skattevesenet, ifølge ham selv.

SAMME PROBLEM: Edvard Munch hadde også problemer med skattevesenet. Bildet er fra en utstilling i Frankfurt, en besøkende ser på «Selvportrett ved vinduet». Foto: Alex Domanski / Reuters / NTB Scanpix Vis mer

Men myndighetene er aldri fornøyde, og reduserer hans avskrivningsmuligheter betraktelig. Byggingen av atelierer godkjennes ikke. Strømutgifter godkjennes heller ikke, selv om Munch gjerne arbeider kveldstid og trenger god belysning. Vaktmesterutgiftene godkjennes ikke. Og Munch skriver allerede med vilje av for lite (han vil heller betale litt for mye enn å snyte). Samvittighetsfull som han er, hever han til og med skatteverdien på Ekely. Men da fagfolk påpeker at verdien minst bør halveres, er det komplett umulig å få gjennomslag hos likningsvesenet. Et år hever de til og med formuen hans med 50 000 kroner (nok til å kjøpe en riktig pen villa).

Disse problemene tynger Munch i åra fram mot siste verdenskrig. Faktisk i slik grad at Munch etter hvert titulerer seg som «skatteutregner» i stedet for maler. Da likningsvesenet kommer på befaring, viser han dem rundt så de skal forstå hans «arbeidsmethode». Ja, han arbeider i nærmest alle rom. Nei, det er ingen luksusvilla, med dertil hørende slaraffenliv. Munch merker seg at de måper - «Ikke af forundring over det svære arbeide. Nei. Dette var svære verdier, og de sparker til et prøvetryk på gulvet.» Han får høre at han sitter på «en guldmine».

Han forklarer da at han ofte maler på arbeider som ble påbegynt for 20 eller 40 år tilbake. De er ikke ferdige (han er ingen «fabrikant»!). Hva så med haugene av grafikk? Det meste er makulatur som skal brennes. Men det er jo så mange? Av 100 trykk er han kanskje bare fornøyd med ett! Munch er skattemessig irrasjonell.

Jan-Ove Tuv var elev av Odd Nerdrum fra 1996-2000. Vis mer

Men hva har Munch med Nerdrum å gjøre? For å ta det kronologisk: Begge ble tidlig omtalt som «fenomener»; begge ble kritisert for sin dårlige anatomiforståelse - og begge har tilhørt de største skattebetalere blant kulturskapere i Norge. Nerdrums befatning med skattevesenet tør dessuten være allment kjent. (For begges del preget skattevesenet både deres 60-år og motivverden). Mens Munch gjennomarbeidet de 11 Aulabildene i totalt fem utgaver, gjenmalte Nerdrum 36 malerier gratis - ved siden av inntektsbringende produksjon.

Som i Munchs tilfelle får også Nerdrum beskjed av skattevesenet om å innrapportere alt han lager, ned til den minste skisse. (Begge flytter på et tidspunkt, for å få arbeidsro). Munch skriver at myndighetene «har fått tilstrækkelige oplysninger gjennem åra», men likevel skulle «trakasseriene» vare i minst ti år. For Nerdrums del oppga han alle opplysninger i løpet av de første tre åra, men saken mot ham varte også i ti år.

Myndighetene var opprinnelig opptatt av de gjenmalte motivene. De trodde han malte «tvillingbilder», for så å skjule den dobbelte inntekten bak det identiske motivet. Nerdrum inviterte dem derfor til gården sin i 2004, for å vise dem årsaken: De ødelagte bildene. Han håpet det ville skape forståelse for hans «arbeidsmethode». Da politiet endelig kom (i 2010!) gjorde skadeomfanget og arbeidsmengden lite inntrykk. De måpte ikke, men snudde seg bokstavelig talt vekk, reiste hjem til Oslo og skrev ut tiltale for straffesak. Kanskje var det de samme menneskene som i sin tid var på befaring hos Munch? De visste muligens at begge malere hadde for vane å gi bort verk som seinere skulle bli verdt «millioner».

Eller snakker vi ganske enkelt om en vedvarende kulturkollisjon, på tvers av generasjoner? Bytt ut «Munch» med «Nerdrum» i Atle Næss´ biografi, og man får det samme bildet: en upålitelig, selvoppnevnt martyr. Slikt skaper presedens. Det legger føringer på hva man kan tillate seg overfor et menneske. Når kunstsosiolog Dag Solhjell påpeker at Nerdrums rettssikkerhet er truet i Norge, kunne det like godt ha vært sagt om Munch. Sistnevnte undrer om myndighetene fattet interesse for ham simpelthen fordi ryktet sier han er «umuli». Hva forventet han egentlig? «Jeg ønsker at ikke ... mangel på vilie til at sætte [seg] ind i mine forhold skal forplumre hele mit livs arbeide.»

Men både Nerdrum og Munch fradømmes sine «offerroller» i femtiåra. Forklaringsmodellen er nå at de finner opp nye «fiender» etter hvert som gamle faller fra. De vil forfølges. De er hekta. Det fortelles at Munch var avhengig av skattesytingen.

Kommentatorer har i fullt alvor ment at Nerdrum nå er fornøyd: en fengselssoning bygger jo opp under myten om ham selv! Så er ikke Nerdrum lenger forfulgt ... Ja vel - hva med «avhumanisert»? Det sentrale er ifølge Solhjell at slike holdninger er allment utbredt i akademia - også blant dem som dømte Nerdrum. Da det i ankesaken framkommer at Nerdrum et år betalte nær en halv million for mye i skatt, heves ingen øyenbryn. Norge skatter sine fremste malere høyt. Spesielt dem som slår igjennom uten statsstøtte.

Følg oss på Twitter

Ettersom likningsvesenets interesse vedvarte, tapte Munch gradvis arbeidslysten. Tyskland, hovedmarkedet hans, ble også gradvis mer innestengt. Han solgte nærmest ingenting, og måtte belage seg på sin formue (pengene altså). Christian Gierløff, samme mann som hentet Hamsun ut av sinnssykehus, skrev «Ikke helt unaturlig vendte tilbake i ham en gammel formodning at han som Rembrandt skulde komme til å slepe sig sine siste år gjennem livet i fattigdom og elendighet.»

Årets kulturpris til skattevesenet, for lang og tro tjeneste!