FILM: Syv over gjennomsnittet attraktive mennesker i 30-årene, med hvite klær og nusselige barn, sitter rundt et bord på hytta ved sjøen og drikker vin. Det er slik drømmeferien, drømmekvelden, drømmefamilien, ser ut for mange. Det virker som et deilig liv. Men kjernen i «Små hvite løgner» er selvsagt at harmonien er fasade, som kun holder i korte glimt før sprekkene blir synlige.

Sporadisk sexliv

Av de to ekteparene rundt bordet sliter ett med et sexliv så sporadisk at det i praksis ikke finnes, grunnet en hemmelig forvirring hos den ene parten. Det andre er i ferd med å ødelegges av mannens sinne og frykt for å være klovnen i kretsen. De gjenværende tre er playeren som later som om han ikke har blitt dumpet av kjæresten, romantikeren som definitivt er blitt dumpet av sin, men er besatt av å få henne tilbake - og kvinnen som er kjæreste med den åttende i vennegjengen, han som ligger på sykehuset i Paris etter en bilulykke, kraftig redusert. De andre er nok glade i ham, men ikke så glade at de ofrer ferien ved kysten.

Ikke sjarmerende

Å komme ut i regntunge Oslo etter å ha vært i dette sol- og strandfylte filmuniverset, føltes som en forbedring. For de åtte rundt hyttebordet er verken sjarmerende eller interessante. De sier ikke noe klokt eller morsomt eller oppsiktsvekkende. De gjennomlever noen vanskelige prosesser som er relativt vanlige, som er godt spilt, skildret med takt og troverdighet, og med forståelse for at ikke alle problemer har en løsning. Det er dem vel unt å finne en slags helbredelse, å bli litt mindre ulykkelige, å komme litt nærmere hverandre, å tenke litt mindre på seg selv. Men det føles knapt berikende å se dem gråte og kjekle i to og en halv time, som er hva den selvgenerøse regissør og manusforfatter Guillaume Canet mener han kan legge beslag på av tiden din. Å bruke samme tid på å drikke vin med dine egne venner gjør deg antagelig like klok. Antagelig er de litt snillere, og litt mindre pene, enn denne gjengen.