ANMELDELSE: «En stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp», står det på omslaget til Lucinda Rileys «Jenta på klippen».

Og jeg tar meg å få litt vondt av disse forlagsfolkene som må sitte og lire av seg den ene floskelen etter den andre etter hvert som bestselgerne spys ut på et tilsynelatende umettelig marked.

Floskler er forresten også vanskelige å unngå i en anmeldelse. Jeg innrømmer glatt at jeg slukte denne romanen, som åpner med at ei hvitkledd lita jente står ytterst på en klippe og speider etter sin mor, som kastet seg utfor klippen noen år tidligere.

Det skal bli utgangspunkt for en fortelling som strekker seg fra førkrigstiden og fram til i dag, og som inneholder alt hva hjertet begjærer av drama og sentimenter: Ei lita jente med mystisk opphav, en ung mann som dør i skyttergravene, en forvillet lord med granatsjokk, en tjenestepike som i sin godhet begår en skrekkelig forbrytelse - også hun med ukjent opphav.

Mørke hemmeligheter

Irske Lucinda Riley slo gjennom med «Orkideenes hemmelighet» (2011), en Kate Morton kopi av det nokså hastige slaget. Også denne boka er klippet og limt etter Morton-malen. Den foregår på to tidsplan. Et fra nåtiden, der billedhuggeren Grania flykter fra kjæresten i New York, og hjem til familien i Irland. Hun finner den lille jenta ved klippene, og forstår etter hvert at de to er forbundet gjennom skjebnesvangre slektsbånd. Den lille jenta hører hjemme på et stort, mørkt gods som rommer mørke hemmeligheter. Hun har en svært vakker far.

Den lille jenta er fortelleren. Hun bryter opp storyen med kommentarer til leserne, og refleksjoner rundt livet selv (som ikke akkurat rommer de store dybder). Her er selsomme tilfeldigheter, forviklinger og misforståelser. Det ordner seg til slutt, i en tårevåt avslutning.

Mekanisk skrevet

Nylig rykket oversetteren Kyrre Haugen Bakke ut og mente at anmeldere hang seg opp i oversetteres småord, uten å se helheten i en oversettelse - eller innse at oversetteren faktisk var tro mot originalen. Med det i mente får jeg anta - og tviler for så vidt heller ikke på - at oversetteren kun har gjengitt Rileys egen haltende stil. For dette er ingen elegant roman. Tvert om. Den er nesten litt mekanisk skrevet, selv til en såkalt bestselger å være.

Men altså - perfekt lektyre for dorske sommerdager.