ANMELDELSE: Helena Tholstrup er operaregissør og innehar den prestisjefulle jobben som operasjef for Berliner Oper. Der har de satt opp en kontroversiell versjon av Mozarts Idomeneo, hvor de avkappede hodene til Buddha, Jesus og Muhammed ble vist på scenen.

Oppføringen var truet av sterke protester fra muslimske organisasjoner, men Helena klarte å roe gemyttene og få gjennomført forestillingen. Dette skal hun nå få en demokratipris for, overrukket av selveste Angela Merkel.

Generasjonsfortelling

Til prisutdelingen kommer også datteren Sophie, på tross av at de har et anstrengt forhold. Til morens store overraskelse har hun også med seg sin muslimske forlovede. Mens kvelden tar en uventet dramatisk retning, hopper vi også tilbake i tid og får historien om Tholstrup-familiens liv under krigen og trekantdramaet mellom Helenas far, mor og hans tvillingbror.

«Unnskyldningen» kan altså hamle opp med en hver Verdi-opera hva intriger og dramatikk angår. Det er underholdende, men jeg har problemer med å svelge alt. Sophies ekstreme reaksjon overfor moren virker for eksempel helt usannsynlig, og ikke praktisk gjennomførbar.

 

Sterkt fra krigen

Da er fortellingen om prestefamilien Tholstrup under krigen mer troverdig. Sogneprest Tholstrup engasjerer seg sterkt i motstandsarbeidet, og det får følger for hele familien. Historien til de to brødrene og vennskapet som blir satt på en kraftig prøve er også medrivende og trist lesning. 

Det er i fortellergleden Holst viser sin styrke som forfatter, de over 500 sidene er fullstappet av hendelser. Hun er heller ikke redd for å låne fra virkeligheten. Idomeneo-oppsettingen er reell, men i virkeligheten valgte den kvinnelige operasjefen å avlyse forestillingen, hvilket fikk den tyske regjeringen til å kritisere valget.  

Kronglete språk

Språkmessig er Holst derimot ikke veldig spennende, og boken skjemmes av mange lange og kronglete setninger:

«Så lo de, ikke av annen grunn enn at det lød voksent på en komisk måte, og fordi det boblet søndagsaktig inni dem, og satte i løp mot perrongen hvor toget straks etter kom brusende inn med hvinende bremser.»

Oversettelsen preges av mange gammeldagse ord, hvilket passer godt i delene fra andre verdenskrig og etterkrigstida, men ikke like godt i den moderne delen. Jeg stusser også over valg som å kalle danske Sophie for blitzer når hun ikke har noe med Blitz-huset i Oslo å gjøre. Og selv om jeg vet det er «lov» synes jeg ikke det glir godt på norsk å skrive at de var kledd i «sweater», og «slacks».

«Unnskyldningen» er engasjerende nok å lese på stranden eller sengekanten, men det blir som såpeopera, ikke kvalitetsopera.