ANMELDELSE: Få serieskapere, som ikke jobber med Donald, Spiderman eller lignende, kan by på karakterer som er like umiddelbart gjenkjennelige som moldenseren Jason (født John Arne Sæterøy).

Det unike formspråket, med de lange, flaskeskuldrede skikkelsene uten pupiller har gjort Jason til en internasjonal tegneseriestjerne.

Men selv om det største særpreg er streken, ville han aldri ha nådd så langt uten de småabsurde historiene han tilsynelatende besitter et helt arsenal av. I «Athos i Amerika» byr han på seks av dem,  som enkeltstående «noveller» fordelt på 200 sider.  

Hyggelig gjensyn

Noe av Jasons forse ligger i at han ikke har bundet opp prototypene sine, som haren, fuglen og hunden til spesifikke personligheter. Dermed unngår han å måtte repetere seg selv for mye og kan han til stadighet innføre nye skikkelser i et allerede kjent formspråk. I «Athos i Amerika» vender derimot Jason for en gangs skyld tilbake til tidligere karakterer. Det dreier seg om de to gangsterne fra «&» i «Low Moon», og Athos fra albumet «Den siste musketer».

Athos ville ha kommet høyt opp på min liste hvis jeg skulle ha rangert noe «ønskegjensyn». Han skiller seg ut ved å være en av Jasons mest verbale karakterer, selv om det ikke sier så mye i dette lavmælte universet. I denne historien, som er den siste av de seks, møter vi Athos på vift i 1920/30-tallets New York. Det er en stilperiode som Jason gang på gang vender tilbake til, og karakterene hans tar seg upåklagelig ut i hatt og dress.  

Velformatert

Som i «Low Moon og andre historier» fra 2009 er disse fortellingene bygget opp med fire ruter per side, i motsetning til det klassiske franske albumformatet med ni, som Jason har utgitt det meste i siden 2000-tallet. Jeg synes han mestrer dette formatet like godt, spesielt passer det til de kortere historiene hvor han ofte hopper i tid og mellom ulike synsvinkler. Denne samlingen er enda mer leken og eksperimentellvillig enn «Low Moon...», og det er tydelig at Jason nå har «tegnet seg inn» i formatet.  

Jason byr også på en frisk, ny side av seg selv i den selviscenesettende «En katt fra himmelen». Kanskje er det fordi han visstnok til stadighet har fått høre at han ligner på sine figurer. Selvironisk er det i alle fall. Jason som seriefigur er nemlig en ytterst utagerende drittsekk som fornedrer kjæresten, drikker seg dritings og truer en fan med kniv. Det er en litt overraskende og svært morsom historie som rundes elegant av.  

Detaljert og gjennomarbeidet

En annen ny vri han byr på i denne boken er å lage en hel fortelling kun basert på tankebobler. Det er en boble Jason alltid har unngått før, fordi han etter eget utsagn ønsker at leseren selv skal finne ut av hva karakterene tenker. Men når han først benytter seg av disse gjør han det med glans i form av de indre monologene til fire ulykkelige personer. Det er sårt og rørende, og skjebnene deres blandes inn i hverandre på fikst vis.

Å lese boken flere ganger er i det hele tatt et must, Jason byr på så mange detaljer og kompliserte hendelsesforløp at det er umulig å få med seg alt første gang. I møte med de vakre tegningene er det derimot bare en glede. 

Gangsterromantikk

Jason er en stor fan av film noir, og flere av de andre historiene har latt seg inspirere av gangstertematikk. Vi møter blant annet gisseltakere, en fange på flukt, en hinsides ond mafiaboss og utspekulerte kvinner. Jasons historier etterlater en aura av mystikk. Ofte går de ikke helt opp, og titlene er kryptiske med flust av film- og musikkreferanser, slik som «Hjernen som ikke ville Virginia Wolf», «So Long Mary Ann» og «Tom venter på månen», som riktignok fungerte mye bedre i den engelske utgaven der det ble et ordspill på Tom Waits.  

Det er på mange måter høst hele året i denne godteriposen av en samling. Jasons faste fargelegger Hubert har gitt historiene lune og dempede toner hvor oransje, brunt og blått er de mest fremtredende fargene. Nakne trær med sprikende grener går også igjen, både i landskapene og som bilder på veggene. Det bygger opp under helhetsinntrykket i denne samlingen. Dette er seks historier som står som påler hver for seg, men som til sammen reiser et lite mesterverk.