(Dagbladet): Dersom en god latter forlenger livet kan Dagbladet tilby oppskriften på evig liv: Kjør Morgans 3 Wheeler jevnlig. Du kommer til å smile fra øre til øre, og le hver bidige gang.

Det gjør alle du passerer også. Aldri har så mange vinket, smilt, klappet, og ropt godord.

For en tid tilbake skrev jeg om Fiskers Karma; «Du hadde ikke fått mer oppmerksomhet om du gikk naken opp Karl Johan».

Hva i alle dager skal man da si om denne?

Du skal være godt over snittet sjarmerende for å tiltrekke deg mer oppmerksomhet enn du gjør bak dette rattet.

Og apropos rattet: Det må du ta ut for å sette deg inn i bilen.

Herlig upraktisk.

Tunga bent i munnen

80 hester i noe på fire hjul har ikke skremt noen på flere år. Det endrer seg litt når de hestene overføres til bakhjulet, du ikke har antispinn - og bilen veier skarve 525 kilo.

Du leste riktig; bakhjulet.

Morgan har gjenopplivet en 100 år gammel oppskrift med 3 Wheeler. De lanserte den første av dem, Runabout, i 1910. Den gang som motorsykkel.

Og det føles nesten som om man kjører motorsykkel 102 år senere også. Riktignok sitter man lavere enn på en sykkel, men man sitter helt åpent. Den har ikke frontrute, bare to buede glassplater.

Og denne er registrert som bil. Som er praktisk, ettersom de fleste har et sertifikat det står B på, og ikke A.

Bråkebøtte

Karosseriet ser ut som en flykropp i miniatyr, som om noen har nappet vingene av en gammel jager - og skrudd på noen hjul.

Noe av grafikken har Morgan lånt fra Spitfire-flyene fra andre verdenskrig, og den bråker nesten like mye.

Du har dessuten ingen steder å gjemme deg fra brølet fra den 1,9 liters S&S-motorsykkelmotoren.

Lyden er en viktig ingrediens i det som samlet sett kan kalles kjøreopplevelsen, og cresendoet fra V-Twin-en er like unikt som resten av bilen. Det minner mer om en Harley Davidson, enn en hvilken som helst annen bil.

Tynt med ekstrautstyr

Tre pedaler, to instrumenter og et ratt. Det er alt du trenger, og alt du får. Ingen dobbelkløtsjkasse, intet stereo-, eller klimaanlegg. Den er spartansk i ordets rette forstand. Ekstrautstyret er av mer estetisk art, som polerte detaljer og valg av spesiallakk.

Og 3 Wheeler føles som en god gammeldags bil - som en Morgan skal. Det er en del av sjarmen. Når du setter den i fri ligger den på 2000 omdreininger, helt til du gir høyrepedalen et lite rapp, så roer den seg ned.

Enkeltheten bidrar til den lave vekten. Det samme gjør mangelen på dører, frontrute, og ellers alt annet man vanligvis forbinder med en bil.

Det eneste irritasjonsmomentet med 3 Wheeler er håndbrekket. Det er en metallhette som man trekker opp for å løsne håndbrekket - det tilsvarer knappen frampå brekket i de fleste biler. Det ligger konstant og klirrer når man kjører.

Det kan ha vært unikt for testbilen, men er noe å være obs på dersom man skal kjøpe en.

I svingene er man innledningsvis litt skeptisk til grepet til de to smale dekkene i front, men så viser det seg at de biter selv om det kviner litt. Den femtrinns girkassen fra Mazda er tettsteget, og de tre pedalene sitter tett nok til at man kan bremse, gi mellomgass og gire i en og samme operasjon. Det er en ganske involverende kjøreopplevelse.

Dessuten er dette en bil du ikke trenger å kjøre fort for å nyte. Bare det å sitte i den lave «cockpiten», som sjåfør eller passasjer, er en opplevelse.

Morgan 3 Wheeler er et morsomt leketøy til godværsdagene. Til glede for de få som kjøper dem, og for alle oss andre som møter dem på veien.