KONSERT: The Beach Boys har holdt på enda lengre enn The Rolling Stones. Og de gir seg ikke.

Forskjellen på disse gruppene er åpenbar. Mens Stones rapporterer fra kjelleren, dyrker Beach Boys lyset, havet og sola.

Man kan trygt si at de hadde med seg en omtrent tre timer lang sommer da de spilte i Oslo i går.

Inn på scenen kommer Mike Love (71), Al Jardine (69), Bruce Johnston (70), David Marks (63) — og til slutt blir Brian Wilson (70) støttet inn og plassert bak et enormt hvitt flygel.

Bak disse fem står åtte betydelig yngre musikere, mange av dem fra Brian Wilsons «Smile»-band, som i høyeste grad bidrar til at konserten blir et vakkert møte med en av rockens mest kreative pionerband.



Beach Boys drar i gang den første av hele 50 låter (det mest omfattende utvalget hittil på Europa-turneen), «Do It Again», og dermed er nostalgien på plass.

La oss gjøre det igjen, drømme om biler, bølger, bading og evig ungdom på strendene i California, mens bassen koker, trommene pisker og vokalharmoniene stiger til himmels.

Gruppas eget repertoar er blandet opp med hits fra andre artister, sanger som er med på å slå en solfylt himmel over feriebleike nordmenn.

Brian Wilson synger én linje på innledningslåta, og folk holder pusten. Holder det? Å ja, hver gang han lener seg mot mikrofonen, får det hele en annen klang enn når de andre friskusene drar vokalen.

Brian har noe hult og spooky i røsten, en selsom erfaring som gir ham en egen tyngde.

Hele salen reiser seg rett før pause, når Mike Love kickstarter fire fartsfylte bilhits på rappen.

Men etter pause er det duket for noe annet.

Først spiller David Marks den instrumentale «Pet Sounds» (for første gang på turneen), med dirrende, rått anslag på gitaren.

Deretter er det Brian Wilsons tur. Han tilfører det lettbente i Beach Boys-universet en eim av noe annet; ensomhet, fremmedgjøring, lengsel.

Det er fantastisk å høre ham synge «Heroes and Villains» eller «Good Vibrations». Når han synger broren Carls «Sail On Sailor» gestikulerer han med armene så godt det lar seg gjøre.

I humør, med andre ord, men uten den fysiske evnen til å smile.

Stemningen tatt i betraktning, virker det forstyrrende at Mike Love vifter med mobilen som tegn på at publikum skal lyse med den (lighterens epoke er over) mens Wilson synger «In My Room», et høydepunkt.

Det er også den unge sangeren Darian Sahanajas vokal på «Darlin'», ham kunne vi gjerne hørt mer til.

Men også de gamle strandgutta gjør inntrykk; Mike Love med «California Girls», Al Jardine med «Wouldn't It Be Nice», Bruce Johnston med «Disney Girls».

Gamle, gule singelplater i fleng setter salen i kok, med gisp av gjenkjennelse. Inntil siste låt, «Fun, fun, fun». Moro hele dagen.

I første avdeling sang gruppa linja «when I grow up to be a man, what will I be?» Vel, svaret er innlysende. En beach boy, av det mest seiglivede slaget.