FILM: Det er slik det går når du har en løve, en sebra, en flodhest og en sjiraff og ikke aner hva du skal bruke dem til. «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa» er et utpint tredje kapittel av en franchise som ikke har hatt noe å si på lenge, men som tvinges ut på en ny turné på grunn av et stadig utilfredsstilt barnefamiliebehov for snakkende, storøyde dyr i fargesterke omgivelser.

Dette er tilbudet som halser etter etterspørselen.

Heseblesende

«Madagaskar 3 - Full rulle i Europa» er heseblesende og oppstykket. Alex, Marty, Gloria og Melman har ennå ikke kommet seg tilbake til dyrehagen i New York, som de rømte fra i første film.

De er strandet i Afrika, og for å komme seg videre, må de først finne pingvinene og flyet deres på et casino i Monte Carlo, bli oppdaget og ettersøkt av en fanatisk dyrekontrollør, haike med et sirkus gjennom Europas hovedsteder og forsøke å overbevise en amerikansk impresario om å la dem bli med over Atlanteren. Og ennå er vi bare litt over halvveis i filmen.

Kjedelig

Det er med andre ord mye forflytning i «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa», rent fysisk. Men dyrene i hovedrollen er ikke på noe spor som er på vei i noen spennende retning. De har sine minimale bekymringer, sine små løgner, sine sirkusnumre å lære seg, ellers er de henvist til bare å være, bare å spille ut de samme egenskapene som de demonstrerte i de to første filmene: Marty er oppesen, Melman engstelig, Gloria moderlig.

Flere av oppspillene fisler ut i ingenting, eller i brå og ulogiske avslutninger. Kanskje er det derfor «Madagaskar 3 - Full rulle i Europa», til tross for sine mange og maniske forsøk på å underholde, er ganske kjedelig. Det er ingen stor, overordnet bevegelse her som gjør deg nysgjerrig på hvordan det vil ende. Komposisjonen er svak.

Tom & Jerry-arven

På enkeltscenenivå er det en viss moro å hente. Scooterjakten gjennom Monaco og forsøkene på å stable en anstendig sirkusforestilling på bena har overskudd og oppfinnsomhet. Her er arven fra de klassiske Tom & Jerry-filmene synlig i at det er kombinasjonen av idérikdom og halsbrekkende tempo som skaper komikken.

Regissør Eric Darnell har fått et 3D-format å leke med, og elsker å lage opptrinn og eksplosjoner som slynger stumper og stykker av kulissene ut mot publikum, så man blunker i kinosetet. De fire vennene er hyggelige nok. De infame pingvinene er som vanlig best.

Men det gjør ubeskrivelig godt å se New Yorks skyskrapere og få følelsen av at denne lange reisen endelig kan få være over.