Linn Ullmann (45) har flyttet inn i nytt hus. Bøkene sørger for å ta henne med på tur ut.
Tre favoritter fra bokhylla:
Edith Wharton:
«The Age of Innocence».
- «The Age of Innocence» er ikke bare en nydelig kjærlighetshistorie. Den er også en knallhard skildring av stammesamfunnet rundt dem. Wharton beskriver overklassen i New York med et sosialantropologisk vokabular. Og hun er en språkmester, så elegant og så brådyp.
Raymond Carver:
«Samlede noveller».
- Carver lokker deg mesterlig utpå, før han setter deg helt ut. Han kan beskrive en kompisgjeng på fisketur. Når de kommer dit de skal, ligger en død kvinne i vannet. De har gått langt innover i skogen, så de blir der og fisker og bader, og melder fra om dødsfallet når de kommer hjem. Den ene forteller om det som har hendt til kona, og hun er rystet over dem, og vil gå i den dødes begravelse. Plutselig er du i inferno. Og brått skjønner du at der er det ekteskapet kjørt.
Homer:
«Iliaden».
- Dette er hva jeg vil kalle et skikkelig prosjekt. «Iliaden» har dette gedigne, hærene og slagene, men også det nære. Hektor river av seg hjelmen når han skjønner at den lille sønnen ikke kjenner ham igjen. Akillevs trekker seg ut av krigen fordi han blir sur. Det er noe dame-trøbbel, og plutselig er han en klassisk fornærmet mann som sitter der og gjør seg interessant. Lenge er det så fremmed, og så slår det noe gjenkjennelig mot deg fra tusenvis av år tilbake.
«The Age of Innocence».
- «The Age of Innocence» er ikke bare en nydelig kjærlighetshistorie. Den er også en knallhard skildring av stammesamfunnet rundt dem. Wharton beskriver overklassen i New York med et sosialantropologisk vokabular. Og hun er en språkmester, så elegant og så brådyp.
Raymond Carver:
«Samlede noveller».
- Carver lokker deg mesterlig utpå, før han setter deg helt ut. Han kan beskrive en kompisgjeng på fisketur. Når de kommer dit de skal, ligger en død kvinne i vannet. De har gått langt innover i skogen, så de blir der og fisker og bader, og melder fra om dødsfallet når de kommer hjem. Den ene forteller om det som har hendt til kona, og hun er rystet over dem, og vil gå i den dødes begravelse. Plutselig er du i inferno. Og brått skjønner du at der er det ekteskapet kjørt.
Homer:
«Iliaden».
- Dette er hva jeg vil kalle et skikkelig prosjekt. «Iliaden» har dette gedigne, hærene og slagene, men også det nære. Hektor river av seg hjelmen når han skjønner at den lille sønnen ikke kjenner ham igjen. Akillevs trekker seg ut av krigen fordi han blir sur. Det er noe dame-trøbbel, og plutselig er han en klassisk fornærmet mann som sitter der og gjør seg interessant. Lenge er det så fremmed, og så slår det noe gjenkjennelig mot deg fra tusenvis av år tilbake.
Leser akkurat nå:
Brit Bildøen:
«Adam Hiorths veg».
- Bildøens siste skaper sitt eget univers, som er vakkert og morsomt. Jeg leser og tenker at dette har jeg ikke lest før. Hun tar meg inn i et mytisk Norge. Hun forholder seg til verdenslitteraturen uten at det blir jålete. Og hoved-personen er en traust syttitallshelt. Bildøen skriver så elegant og med en egen musikk.
«Adam Hiorths veg».
- Bildøens siste skaper sitt eget univers, som er vakkert og morsomt. Jeg leser og tenker at dette har jeg ikke lest før. Hun tar meg inn i et mytisk Norge. Hun forholder seg til verdenslitteraturen uten at det blir jålete. Og hoved-personen er en traust syttitallshelt. Bildøen skriver så elegant og med en egen musikk.
Vil brenne:
«Bratz».
- Enhver bok om Bratz og slike modellbøker for barn kan godt brennes for min del. De er så fæle, billige og glossy, har dårlig språk, og holder opp som idealer jenter som ser ut som hormonoppumpede lolitaer. Datteren min har hatt mange av dem så jeg er litt redd for å si det høyt, men hun vet hva jeg mener. De står for alt jeg ikke vil formidle videre.
- Enhver bok om Bratz og slike modellbøker for barn kan godt brennes for min del. De er så fæle, billige og glossy, har dårlig språk, og holder opp som idealer jenter som ser ut som hormonoppumpede lolitaer. Datteren min har hatt mange av dem så jeg er litt redd for å si det høyt, men hun vet hva jeg mener. De står for alt jeg ikke vil formidle videre.
(Intervjuet stod på trykk i Dagbladet Magasinet 7. januar 2012)
Ingen skulle tro det, men forfatter Linn Ullmann og forfatterektemannen Niels Fredrik Dahl har nettopp flyttet. De lyst gråsjatterte rommene i huset i Ullevål Hageby i Oslo er nesten uforskammet ryddige. Og bokhylla er gnistrende alfabetisert. Akkurat dét er ikke så rart. Duoen Ullmann/Dahl har flyttet fra like oppi gata, og i stedet for å pakke ned alt i esker, tok de bøkene bokstavvis. Først tok de alle forfattere på A og løp over. Så B.
Men likevel er noe feil. Det var ektemannen som hadde ansvaret for rent konkret å få bøkene inn i hyllene. Og nå finner ikke Ullmann noen ting. Ikke Edith Wharton, ikke Virginia Woolf. Så vi begynner like godt på A.
- Jane Austen er en knallsterk dame og en stor modernist. Den romantiske kjærligheten er bare én av ingrediensene i romanene hennes. Når det går som det går, handler det like mye om økonomi, om livets harde vilkår og trange rammer. Austen er veldig tøff på dette.
Ullmann står strunk som en ballerina og lar blikket jage over bokhyllene. Hunden Charlie tasser rundt. Legger seg med et dunk på ryggen foran føttene på Magasinets utsendte og vil bli klødd på magen. Han vises åndsfraværende tilbake til stolen sin av eierinnen. Og der, der er jammen Woolf.
- Jeg vender alltid tilbake til Woolf. Det er en sterk emosjonell forbindelse der. Slutten på «To the Lighthouse» beskriver hvordan malerinnen Lily Briscoe ser på maleriet hun har jobbet med i ti år, gjør en liten, fullkommen bevegelse, og plutselig ser at bildet er ferdig. Slike scener nærleser jeg igjen og igjen.
Ian McEwan går også gjennom det lille og ut i det enorme.
- De store spørsmålene blir rammen rundt fortellingene. «Atonement» er fantastisk. Den går rett på moralske dilemmaer og spør om forsoning er mulig. Et barn forårsaker noe forferdelig. Kan hun tilgis?
Ullmann har satt seg i sofaen. Hun er som en smal Z i den fiolette toppen og det lange, svarte skjørtet. De tynne armene dirigerer i luften mens hun snakker.
Charlie følger dovent med fra stolen sin.
- McEwan går inn i skismaet mellom Gud og vitenskap, mellom følelser og fornuft. Han spør blant annet om det virkelig er mulig å se en annen, eller om vi henger fast i oss selv. Filosofen Martin Buber skriver i «I and Thou» hvordan ethvert «jeg» forutsetter et «du». Jeg søker meg til forfattere som er opptatt av dét.
For helst vil hun jo ut av det smale, mørke hylsteret, gli ut av vinduene, heve seg over hagebytakene.
- Litteraturen er mest solidarisk når den evner å se ut av enkeltmennesket. Når jeg har store kunstopplevelser føler jeg ofte at jeg blir åpnet, hentet ut av mitt eget følelsesvirrvarr.
Hun misliker i det hele tatt fortellinger som renner over av følelser.
- Det er fint å kjenne seg igjen, men helst vil jeg få en nærhet til noe fremmed. Jeg vet ikke om det er så sunt at vi skal snakke om følelsene våre hele tiden. Følelser er flyktige, og ikke alle er legitime. De må holdes i sjakk av erfaring og argumenter, av perspektivene som kommer med å være voksen. Du kan ikke si at noe er fordi du føler det.
I bokhyllene står også bøker skrevet av Ullmanns far, regissøren Ingmar Bergman. Og bøker de begge leste.
- Vi møttes gjennom arbeidet, gjennom filmene vi så og bøkene vi leste. Det var en fin måte å snakke sammen på. Jeg hilser til ham når jeg skriver også.
Det var faren som introduserte datteren for den svenske forfatteren Ella Isaksson. I «Boken om E» skrev Isaksson, hvis mann hadde fått Alzheimer, om å miste noen langsomt. Bergman leste boka da hans egen kone var døende av kreft. Da Ullmann fant farens bok noen måneder seinere, så hun at han hadde streket under setninger og satt utropstegn i margen.
- Et sted sto det: «Man måste möblera, också i helvetet». Det er et sitat av Elin Wegner. Der hadde han satt et stort utropstegn. Seinere brukte jeg det samme sitatet i en av mine egne romaner.
En annen forfatter Ullmann gjorde faren oppmerksom på, var Alice Munro.
- Hun er verdens beste novellist! Som leser begynner du et sted der alt er fint og vakkert. Plutselig er du i avgrunnen, og lurer på hvordan du havnet der. Bare en mester får til noe sånt.
Linn Ullmann har ofte blitt brakt ut av seg selv og inn i en annen. Men om hun ser seg selv i noen av dem, er det ikke Austens ranke ungpiker eller de stri sjømennene til Herman Melville, en annen favoritt. Det er heller i den uformelige og spøkelsesaktige Hufsa, som sprer skrekk i Tove Janssons bøker om Mummitrollet.
- Hun er mørk og bare glir rundt. Alle de andre blir redde, men den kloke forfatteren ser henne og har sympati med henne. Hufsa er jo trist og ensom selv. Det er noe med det å være formløs, ikke alltid å klare å glede andre, selv om du vil.
Charlie hopper ned fra stolen og kommer bort, dytter det svarte hodet opp under hendene våre og anmoder kjekt om kjærlighet. Ullmann snakker om Mummipappa og ideene hans, som har noe storslått ved seg. Hun liker seg der. I det storslåtte.
- Det finner jeg også i de greske tragediene. Også der går de ofte gjennom det nære, gjennom familien, og tar den helt ut. Og så satt disse mennene og skrev ut noen av litteraturens største kvinneskikkelser, lenge før Shakespeare og Ibsen.
Når Jason er utro mot Medea, den kongelige kona som har hjulpet ham opp og fram, i Evripides' tragedie, hevner hun seg ved å drepe deres felles barn, samt sende ektemannens elskerinne en forgiftet kappe.
- Kappen gjør at hun etser bort når hun tar den på, sier Ullmann og klør Charlie bak øret.
- Det er helt forferdelig. Og det liker jeg godt.
Ingen skulle tro det, men forfatter Linn Ullmann og forfatterektemannen Niels Fredrik Dahl har nettopp flyttet. De lyst gråsjatterte rommene i huset i Ullevål Hageby i Oslo er nesten uforskammet ryddige. Og bokhylla er gnistrende alfabetisert. Akkurat dét er ikke så rart. Duoen Ullmann/Dahl har flyttet fra like oppi gata, og i stedet for å pakke ned alt i esker, tok de bøkene bokstavvis. Først tok de alle forfattere på A og løp over. Så B.
Men likevel er noe feil. Det var ektemannen som hadde ansvaret for rent konkret å få bøkene inn i hyllene. Og nå finner ikke Ullmann noen ting. Ikke Edith Wharton, ikke Virginia Woolf. Så vi begynner like godt på A.
- Jane Austen er en knallsterk dame og en stor modernist. Den romantiske kjærligheten er bare én av ingrediensene i romanene hennes. Når det går som det går, handler det like mye om økonomi, om livets harde vilkår og trange rammer. Austen er veldig tøff på dette.
Ullmann står strunk som en ballerina og lar blikket jage over bokhyllene. Hunden Charlie tasser rundt. Legger seg med et dunk på ryggen foran føttene på Magasinets utsendte og vil bli klødd på magen. Han vises åndsfraværende tilbake til stolen sin av eierinnen. Og der, der er jammen Woolf.
- Jeg vender alltid tilbake til Woolf. Det er en sterk emosjonell forbindelse der. Slutten på «To the Lighthouse» beskriver hvordan malerinnen Lily Briscoe ser på maleriet hun har jobbet med i ti år, gjør en liten, fullkommen bevegelse, og plutselig ser at bildet er ferdig. Slike scener nærleser jeg igjen og igjen.
Ian McEwan går også gjennom det lille og ut i det enorme.
- De store spørsmålene blir rammen rundt fortellingene. «Atonement» er fantastisk. Den går rett på moralske dilemmaer og spør om forsoning er mulig. Et barn forårsaker noe forferdelig. Kan hun tilgis?
Ullmann har satt seg i sofaen. Hun er som en smal Z i den fiolette toppen og det lange, svarte skjørtet. De tynne armene dirigerer i luften mens hun snakker.
Charlie følger dovent med fra stolen sin.
- McEwan går inn i skismaet mellom Gud og vitenskap, mellom følelser og fornuft. Han spør blant annet om det virkelig er mulig å se en annen, eller om vi henger fast i oss selv. Filosofen Martin Buber skriver i «I and Thou» hvordan ethvert «jeg» forutsetter et «du». Jeg søker meg til forfattere som er opptatt av dét.
For helst vil hun jo ut av det smale, mørke hylsteret, gli ut av vinduene, heve seg over hagebytakene.
- Litteraturen er mest solidarisk når den evner å se ut av enkeltmennesket. Når jeg har store kunstopplevelser føler jeg ofte at jeg blir åpnet, hentet ut av mitt eget følelsesvirrvarr.
Hun misliker i det hele tatt fortellinger som renner over av følelser.
- Det er fint å kjenne seg igjen, men helst vil jeg få en nærhet til noe fremmed. Jeg vet ikke om det er så sunt at vi skal snakke om følelsene våre hele tiden. Følelser er flyktige, og ikke alle er legitime. De må holdes i sjakk av erfaring og argumenter, av perspektivene som kommer med å være voksen. Du kan ikke si at noe er fordi du føler det.
I bokhyllene står også bøker skrevet av Ullmanns far, regissøren Ingmar Bergman. Og bøker de begge leste.
- Vi møttes gjennom arbeidet, gjennom filmene vi så og bøkene vi leste. Det var en fin måte å snakke sammen på. Jeg hilser til ham når jeg skriver også.
Det var faren som introduserte datteren for den svenske forfatteren Ella Isaksson. I «Boken om E» skrev Isaksson, hvis mann hadde fått Alzheimer, om å miste noen langsomt. Bergman leste boka da hans egen kone var døende av kreft. Da Ullmann fant farens bok noen måneder seinere, så hun at han hadde streket under setninger og satt utropstegn i margen.
- Et sted sto det: «Man måste möblera, också i helvetet». Det er et sitat av Elin Wegner. Der hadde han satt et stort utropstegn. Seinere brukte jeg det samme sitatet i en av mine egne romaner.
En annen forfatter Ullmann gjorde faren oppmerksom på, var Alice Munro.
- Hun er verdens beste novellist! Som leser begynner du et sted der alt er fint og vakkert. Plutselig er du i avgrunnen, og lurer på hvordan du havnet der. Bare en mester får til noe sånt.
Linn Ullmann har ofte blitt brakt ut av seg selv og inn i en annen. Men om hun ser seg selv i noen av dem, er det ikke Austens ranke ungpiker eller de stri sjømennene til Herman Melville, en annen favoritt. Det er heller i den uformelige og spøkelsesaktige Hufsa, som sprer skrekk i Tove Janssons bøker om Mummitrollet.
- Hun er mørk og bare glir rundt. Alle de andre blir redde, men den kloke forfatteren ser henne og har sympati med henne. Hufsa er jo trist og ensom selv. Det er noe med det å være formløs, ikke alltid å klare å glede andre, selv om du vil.
Charlie hopper ned fra stolen og kommer bort, dytter det svarte hodet opp under hendene våre og anmoder kjekt om kjærlighet. Ullmann snakker om Mummipappa og ideene hans, som har noe storslått ved seg. Hun liker seg der. I det storslåtte.
- Det finner jeg også i de greske tragediene. Også der går de ofte gjennom det nære, gjennom familien, og tar den helt ut. Og så satt disse mennene og skrev ut noen av litteraturens største kvinneskikkelser, lenge før Shakespeare og Ibsen.
Når Jason er utro mot Medea, den kongelige kona som har hjulpet ham opp og fram, i Evripides' tragedie, hevner hun seg ved å drepe deres felles barn, samt sende ektemannens elskerinne en forgiftet kappe.
- Kappen gjør at hun etser bort når hun tar den på, sier Ullmann og klør Charlie bak øret.
- Det er helt forferdelig. Og det liker jeg godt.
