ALBUM: Hvert år er det en god håndfull band på Øya-plakaten festivalen vet at størsteparten av publikum ikke er kjent med, men som de satser på skal vinne over de nysgjerrige som tar turen på konsert — eller bare glede de innvidde ekstra mye.

Når festivalen går i gang neste uke, er amerikanske Friends og kanadiske Purity Ring blant artistene i denne kategorien.



«Manifest!» er den første albumutgivelsen fra Brooklyn-kvintetten Friends, og preges av en umiddelbart sjarmerende «er det så nøye ?a»-holdning.

Med løs snipp blander og veksler de mellom elementer av basstung ESG-postpunk, «Pet Sounds»-produserte rytmeinstrumenter og Vampire Weekend-orgler og -gitarer, men også streitere synthrock.

Best er de på sitt skitneste («Ruins», drevet av skingrende gitar og dump, hamrende bass og trommer), mest sexy (den uimotståelige singelen «I'm His Girl») og mest lekne (CSS-spretne «Va Fan Gör Du»).

Baksiden av miks-og-match-medaljen er et litt virrete uttrykk, og i de stundene hvor ikke låtene er sterke nok, er heller ikke framføringen god nok til å komme unna med det.



For Purity Ring er situasjonen ganske annerledes.

Duoen oppsto da Corin Roddick begynte å produsere hip hop- og r'n'b-beats, og rekrutterte bandkollegaen Megan James til å synge på dem.

Debutplata «Shrines» har et gjennomført og egenartet sound, der pen, lys indiepopvokal og kjølig synthelektronika med et aldri så lite preg av mikrosjangeren witchhouse møter skarpe, tørre produksjoner som har mer til felles med Lil Waynes «Lollipop» enn det meste annet.

Uten hastverk klipper og limer Roddick manipulerte vokalsamples i et åpent og spartansk, men stemningsfullt lydbilde, som gjør «Shrines» til en utpreget hodetelefonplate der finessen ligger i detaljene.