ANMELDELSE: Romaner om kvinner og islam; om undertrykkelse, tvangsekteskap og overgrep, er de siste årene blitt så omfattende at det vel må kalles det en litterær boom.        

«Det som ventet meg» tilhører den sjangeren, og ble regnet som en sensasjon da den kom i 2004.

Skjebnesvangert

Det er Irans mestselgende samtidsroman, til tross for at den ble forbudt en rekke ganger.

I 2010 vant romanen den prestisjetunge Giovanni Boccacio-prisen i Italia.

Boka åpner i den religiøse byen Qom i Iran i sekstiårene. Jeg-personen Masoumeh blir født inn i en tradisjonell troende familie. Hun er skoleflink, men nektes skolegang, i motsetning til sine late og brutale brødre. Familien flytter til Teheran. Masoumeh får en venninne fra en liberal familie — og møter den store kjærligheten. Det skal vise seg skjebnesvangert.  

Martyrdøden

Boka dekker tiårene frem til årtusenskiftet, en dramatisk tid i Irans historie.

Masoumeh tvinges inn i ekteskap med en ung mann av god familie. Han er marxist og revolusjonær — og lever delvis i skjul inntil Shahens fall i 1979. Vi får innblikk i den korte seiersrusen, da marxister og islamister omfavnet hverandre, inntil utrenskingene startet. Fra å være revolusjonær helt blir ektemannen folkefiende - og Masoumeh mister både jobb, universitetsplass og må oppdra de tre barna alene.  

«Hvis jeg inshallah er så heldig, er det håp om martyrdøden», sier hennes nevø, da han sendes som soldat i krigen mot Irak. Han mister livet, men også hans mor er tilsynelatende lykkelig over sønnens martyrdød. For mye av boka — og det er det gode ved den — ser fanatismen og idelogiene fra et dempet kvinneperspektiv. Fra hverdagen, så å si.

Overraskende flat

Det er mulig mine forventninger til denne boka var skrudd opp, og tematisk er boka mer enn interessant nok. Men litterært sett er den overraskende flat til en prisvinner å være.

Den er skrevet i et litt oppstyltet, nesten «faglig» språk, som ikke helt kler de nokså lange utredningene om barn og hverdagsligheter. Mer problematisk er det at Masoumeh framstår i overkant lytefri. Hun er vakker og flink og oppofrende i et mannsdominert samfunn, men etter hvert blir hennes offerrolle så stor at det blir problematisk.  

Det kan ha med jeg-stemmen å gjøre. Når en litterært skal skape en heltinne, er det nokså uheldig at heltinnen må formulere seg selv. På den annen side må boka forstås i det politiske landskapet den er skrevet i. Da blir smågretne stilistiske innvendinger muligens vel arrogante.