Den ligger midt på det ellers plettfrie fortauet. Helt uten omtanke har en av byens mange miniatyrhunder gjort sitt fornødne på Place Yves Saint Laurent, i hjertet av Deauville. Den har neppe ligget der lenge, men noen har allerede tråkket godt på den lille klatten. Forhåpentligvis var det ikke en snerten pariserfrue med sko til godt over tusen Euro, kjøpt i en av de mange designerbutikkene i byen, men sjansen er absolutt til stede. For Deauville er full av både snertne pariserfruer og designerbutikker. Og rett som det er spankulerer fiffen fra Hollywood

rundt i gatene. Nå hadde vi ikke nevnt dette, hadde det ikke vært for at hundeskitt er et særdeles sjeldent syn i denne byen, til tross for at firbeinte med pene stamtavler er å se overalt. Ryddighet og orden settes høyt i den elegante badebyen ved den engelske kanal, der det påstås at man bruker neglesaks, ikke gressklipper, på de velfriserte plenene.

Paris 21. arrondissement blir Deauville ofte omtalt som, en snobbete og elegant bydel plassert vel 200 kilometer unna Eiffeltårnet og Triumfbuen, midt mellom jordnære bønder og furete fiskere i Normandie. Det er denne kombinasjonen av elegant urbanisme og provinsiell folkelighet som gjør den så populær. Så uimotståelig. Slik har det vært siden byen ble grunnlagt for 151 år siden.

- Jeg er født i Paris og bodde der fram til jeg ble valgt til borgermester i Deauville for ti år siden. Men jeg savner ikke å bo i Paris. Nei, virkelig ikke, sier Monsieur Augier, eller Philippe, som hans tilhengere kaller ham.

Og dem er det mange av. Da han ble valgt til borgermester, fikk han nesten 70 prosent av stemmene. Innbyggerne liker politikken til 62-åringen, de liker det han gjør med byen deres. Her finnes knapt kriminalitet, narkotikaproblemene er nærmest ikke eksisterende - og han har klart å utvide høysesongen dramatisk, ved å satse på diverse store arrangementer utenfor sommermånedene.

- Det er hovedmålet, ja. Den store utfordringen. Å få byen til å leve hele året, sier han og stryker den lange luggen tilbake fra panna. Så smiler han.

- Og å få folk som er her til å leve sammen.

Det gikk veldig fort å gjøre et ubeboelig myrområde til en snerten badeby. Året var 1860, og hertugen av Morny, halvbroren til selveste Napoleon III, fikk ideen om å etablere en ferieby for det franske aristokratiet. Hertugen var hellig overbevist om at vennene hans fra hovedstaden ville ha godt av å bytte ut de sigarrøykfulle salongene med frisk sjøluft. Ved hjelp av mektige venner ble en jernbanelinje og en marina anlagt, ferievillaer og en veddeløpsbane bygget. Byen ble enda mer populær da Eugène Cornuché i 1912 fikk bygget to enorme hoteller og et kasino på stranda. Cornuché, som også eide den fisefine restauranten Maxim?s i Paris, inviterte like godt hele klientellet derfra til Deauville - og dermed var det gjort. Deauville ble in-stedet for den parisiske sosieteten.

Året etter åpnet Coco Chanel en butikk i byen, hvor hun solgte praktiske, men elegante habitter, velegnet til utendørs bruk på stranda, tennisbanen eller på dekket til de lange yachtene i marinaen. Deauville virket som en magnet på kulturpersonligheter. Den verdensberømte danseren Isadora Duncan bodde her i en periode, og Hollywooddivaen Rita Hayworth var ofte å se på strandpromenaden, spaserende sammen med sin ektemann, Prins Aly Khan på begynnelsen av 50-tallet. Og både pariserfiffen og de internasjonale kjendisene kommer stadig på besøk. En stor del av grunnen til det siste, er den årlige filmfestivalen som avvikles hver september.

Festival du Cinéma Américain ble første gang avviklet i 1975. Hensikten var å fylle opp de eksklusive hotellene med celebre gjester utenfor sommersesongen. Som navnet avslører, dreier det seg om amerikansk film. Deauville tok mål av seg til å bli et bruhode for Hollywood, en inngangsport til det europeiske kinomarkedet. Og Hollywood kom, noe skryteveggene i hotellene vitner om. Siden starten har gårsdagens filmlegender vandret side om side med dagens stjerneskudd i Deauville. Strandpromenaden, Les Planches, med sine uendelige rekker av badehus, er en håndfast påminnelse om hvem som beæret byen med sitt nærvær opp gjennom åra. Her har filmskapere og stjerner fått påmalt sine navn, slik at promenaden er blitt reneste Deauvilles Walk of Fame.

- Å, ja. Jeg har møtt mange store filmstjerner og regissører, sier borgermester Augier.

- Mange av dem liker seg mye bedre her enn på andre festivaler, som for eksempel Cannes. Det er mye roligere her. Og de blir ikke forstyrret når de går på gata. I fjor var Francis Ford Coppola her for tredje gang. Shirley MacLaine var her også da, hun er forresten en av de morsomste og mest interessante filmstjernene jeg har møtt, sier han.

Storpolitikk. Men det er ikke bare hollywoodsk stjerneglans borgermesteren har solt seg i løpet av sin tid som byens innbygger nr. 1.

Noe av det største som har skjedd i Deauville i Augiers tid var da det årlige G8-møtet ble lagt til byen i mai i fjor. Da møttes lederne fra verdens største og rikeste land - og midt i det hele var borgermesteren.

- Formidable! sier Augier og slår ut med hendene.

- Jeg fikk femten minutter med president Obama, og det var «fantastique». Å få være med og arrangere noe sånt, var både morsomt og interessant. Mange byer kjemper om å få lov til det, denne gang var det vi som vant.

- Det blir som et OL for storpolitikk?

- Du kan sammenlikne det med det, ja.

- Hva var de største utfordringene?

- Utfordringene var mange, bare sikkerhetstiltakene var enorme. Slik må det være når ti toppledere møtes på samme sted. Men noen ganger syntes jeg det ble litt i overkant. Først brukte den franske etterretningen to- tre måneder på å sikre byen, ned til den minste detalj. Så kom amerikanerne og gjorde mye av det samme en gang til. Det ble til og med bygget antiluftskytsinstallasjoner for konferansen! Jo, det var ganske voldsomt. Men Deauville er en lett by å sikre. 180 grader er vendt mot sjøen, og det er bare tre innfartsårer på land. Så vi slapp slike opptøyer vi har sett i forbindelse med noen av de andre G8-møtene.

- Hvordan er det med hverdagskriminalitet?

- Den er veldig lav. Det hender at innbrudd forekommer, men veldig sjelden.

- Mange folk i feriemodus trekker også med seg dop. Hvordan takler dere det her?

- Det er dop her, som alle andre steder. Men siden innfartsårene er så lette å kontrollere, har vi mindre problemer med det enn mange andre steder. For eksempel plasserer vi ut politipatruljer ved veiene inn til byen og på jernbanestasjonen hver fredag.

- Synlig politi virker preventivt?

- Ja. Politiet er synlig, både i gatebildet og på stranda. Stranda var ofte stedet å deale, men ikke nå lenger. Deauville er en fredelig by. På alle måter.

Deauville er også kjent for sin interesse og lidenskap for hester. Her avles, kjøpes, selges og spilles det på hester. August er den store veddeløpsmåneden, men sju måneder i året er det hektisk aktivitet på byens to galoppbaner. Borgermesteren er naturligvis svært opptatt av hester, det var slik han først kom til Deauville.

- Jeg organiserte salg av veddeløpshester, sier han. Så smiler han bredt.

- Lidenskapen for hester deler jeg forresten med byens grunnlegger, hertugen av Morny. Både jernbanen og veddeløpsbanen var på plass før byens kirke ble påbegynt.

- Så i Deauville settes hesten høyere enn Gud?

- Noen påstår det, sier han og smiler.

- Og du skal ikke se bort fra at det kan være noe i det.

La Toques heter den smale elva som skiller Deauville fra nabobyen Trouville. De to byene ligger bare noen meter fra hverandre, man spaserer uten problemer fra sentrum av den ene til den andre på ti minutter. Byene har naturligvis mye felles, men er også markant forskjellige.

At Trouville er eldre, og at den tiltrekker seg folk som ikke er like opptatt av elegante merkeklær, er tydelig. Gatene er trangere og mer svingete, butikker og barer er mindre elegante. Arkitekturen er også annerledes. Her er langt flere stilarter klasket sammen, og neonlysene, reklameskiltene og baldakinene over restaurantene er mindre homogene. Byen har også sine gamle, store hoteller og et enormt kasino, men de likner ikke så mye på Deauvilles. Hotellene er eldre, og det blinkende lysskiltet på veggen til kasinoet, gir et billigere og mer tacky inntrykk.

- Fiskere! sier en middelaldrende kvinne fra Deauville når hun blir bedt om å beskrive typiske Trouville-beboere.

- De som bor der er fiskere og bønder. Men Trouville har noen gode restauranter, så det hender rett som det er at vi tar turen dit for å spise.

- Er det stadig en rivalisering mellom de to byene?

- Absolutt. Folk fra Deauville er dannete og kulturinteresserte mennesker, i motsetning til de der, sier hun og kaster på hodet i retning Trouville.

Borgermester Augier er ikke enig.

- Det er mer myte enn fakta. Vi lever bra side om side og utfyller hverandre. Jeg samarbeider ofte med borgermesteren i Trouville.

- Hvor stammer denne seiglivede historien om hat, misunnelse og rivalisering fra?

Augier lener seg litt fram over bordet og senker stemmen.

- Det begynte på begynnelsen av forrige århundre. Mannen som eide kasinoet i Trouville, skjønte at hvis han virkelig skulle tjene penger og tiltrekke seg de store spillerne, måtte det bygges eksklusive hoteller i forbindelse med kasinoet. Så han dro til borgermesteren og ba om tillatelse til å bygge to store hoteller på stranda, men fikk nei til svar. Så dro han til Deauville og fikk ja. Det er ikke fritt for at myndighetene i Trouville angret da de så hvor bra det gikk for nabobyen, sier han og ler.

Så retter han seg opp og blir alvorlig.

- Men i dag er det ingen rivalisering mellom de to byene. Non, non. Ikke i det hele tatt.

På en fortausrestaurant i Trouville sitter et ungt vennepar fra Paris. De er her i anledning den pågående kortfilmfestivalen, som arrangeres parallelt med den store og stjernespekkede amerikanske festivalen i nabobyen. Og de kjenner godt til Deauvilles status som Paris? 21. og mest snobbete bydel.

- Deauville er fremdeles en lekegrind for snobbete og rike parisere. Akkurat slik den var for hundre år siden. Her drar de for å leke med sine likesinnede, sier Dorothée de Silguy.

Kameraten Romain Lemire er enig.

- Mens Trouville føles som en ekte by, på godt og vondt, har Deauville en kulisseaktig Disneyland-følelse ved seg, sier Lemire.

De Silguy nikker.

- Men dette med at folk i Deauville klipper gressplenene sine med neglesaks, det er ikke sant. De napper dem med pinsett.•eal@dagbladet.no