Innovasjon har blitt mote. Å være gründer har blitt kult. Og med flere innovasjonskåringer fra «Årets gründerkvinne» til «Norges mest innovative bedrift» har vi skapt oss et bilde om at Norge er en framtidsrettet nasjon som satser på kunnskap, kreativitet og ikke minst teknologi - på høyde med de beste i Europa. For Norge har en av de beste finansierings- og støtteordninger i Europa, og vi skårer høyt på forskning og intellektuell kapital. Vi ligger internasjonalt i toppskiktet i kategorien politikk og stabilitet, samt tilgang på venture-kapital. I disse OL-tider er vi vel gode som gull?

Nei, viser kilder som Innovation Union Scoreboard 2011 og Scientific American worldview 2012. Mens våre naboer koser seg i glansen av pallplassering, ligger Norge under gjennomsnittet i EU. Tendensen går også igjen i disiplinen bioteknologisk innovasjon og utvikling. Danmark, Finland og Sverige er her topp fem, i godt selskap med USA og Singapore, mens Norge er middelmådig plassert.

Norge har et stort uforløst potensial når vi presterer høyt i enkelte øvelser, men ikke makter å karre oss over målstreken til topp ti. Vi har kreativitet, kunnskap og tilgang på kapital. Laurbærene glipper fordi vi ikke greier å skape disse ressursene om til reelle verdier. Hvorfor satses det på en strategi som gir tap internasjonalt?

Oljemilionærer er ikke som andre. Vi kommer ikke utenom at oljeeventyret har blitt gode krykker, samtidig som viktige muskelgrupper og kondisjon nesten ubemerket har svunnet hen. Vi kan ikke fornekte at oljeinnsprøytningen har gitt Norge en forkjærlighet for trygget og en redsel for å mislykkes.

Har Ludvig?en i den norske folkesjela fått et så godt fotfeste at den vågale og utforskende Solan Gundersen bare glimtvis titter fram fra fuglekassa? Forandringer er tross alt skumle greier, og kanskje attpåtil farlige? Og selv om oljesjeiken Ben Redic Fy Fazan sponser Il Tempo Gigante helt til topps, betyr det verken at Flåklypa alltid blir verdensmestre eller at «superretrometerfordeleren» alltid vil gi en konkurransefordel.

Her er vi kanskje nærmere kjernen i paradokset Det innovative Norge. Vi har mange Reodorer, Ludvig?er og oljesjeiker, men få som Solan Gundersen. Gründere som kan se en hage i en ørken, en mulighet som for oss andre kan virke fremmed. Og da tenker jeg ikke på å utvikle en ny duppeditt eller en killer app, men på de visjonære gründerne som uredd ønsker å bryte ny mark. Slik vårt «innovasjonssystem» fungerer i dag, med en ensretting og institusjonalisering av innovasjonskulturen, er jeg redd for at gründerprosjektene som faktisk er framtidsrettetrettede og visjonære ikke kan gjennomføres i Norge.

«Tenk om eplet hadde vært vaffel» lyder en optimistisk overskrift. Det er lov å håpe, men det er med sorg i hjertet jeg kan berette at et innovativt selskap av Apples kaliber neppe kunne ha oppnådd suksess i Norge. Gründeren Steve Jobs ikke hadde noen forkjærlighet for markedsundersøkelser, et påbud om en skal lykkes i Norge. Norge satser på fremragende innovasjon, men i samme vending kreves det at gründeren skal følge en offisiell «innovativ ABC». Hvem kan tråkke nye stier når gamle gjerdes inn?

Det handler om mentalitet, monokultur og om en ensrettet offisiell politikk. Det handler om en vegring for å tråkke opp nye stier og frykten for å mislykkes. Oljekrykkene har blitt en vane og risikoer så ubehagelige at vi forventer at andre skal ta dem. Tapet av eventyrlyst og vår historiske utforskertrang har blitt en hemsko for utvikling av en bærekraftig innovativ kultur.