Jazz og klassisk musikk i ujevne dialoger.
BLECKMANN, CAINE, FORMA ANTIQVA:«Årstidene» på ny, med sonettene som bonus.
«The Four Seasons»
- Artist: Forma Antiqva w/Theo Bleckmann and Uri Caine
- Plateselskap: Winter & Winter/Musikklosen
ANNE SOFIE VON OTTER, BRAD MEHLDAU: Merkelig uengasjerende fra en stor sanger.
«Love Songs»
- Artist: Anne Sofie von Otter, Brad Mehldau
- Plateselskap: Naïve/Naxos
BRAD MEHLDAU, KEVIN HAYS: Firhendig jazz/klassisk-utfoldelse med gnist og glød.
«Modern Music»
- Artist: Brad Mehdau, Kevin Hays
- Plateselskap: Nonesuch/Warner
ALBUM: Det 20. og 21. århundret har mange eksempler på ønsker om og konkrete forsøk på å sette jazz og klassisk musikk i dialog med hverandre.
Metodene har vært ulike og resultatene mer og mindre vellykkede, men ingenting tyder på at jazzmusikeres dragning mot den klassiske musikkarvens iboende muligheter er avtagende.
Like lite virker klassiske musikeres fascinasjon av improvisasjon og lekenhet i tilnærmingen til å være på retur.
DET tyske plateselskapet Winter & Winter har gjort jazz/klassisk-dialogen til noe av et varemerke, først og fremst i form av den amerikanske jazzpianisten Uri Caines nyspillinger av Bach, Mahler, Mozart, Wagner og andre komponisters verk. Nå dukker Caine opp på en plate med Vivaldis berømmelige «De fire årstider», men denne gang i en annerledes rolle:
Sammen med vokalfenomenet Theo Bleckmann har han laget musikk til de fire «årstidssonettene», sonetter angivelig forfattet av Vivaldi selv som poetiske beskrivelser av hver enkelt årstids gjøremål, vær og stemninger.
Det skal være første gang sonettene tonesettes, anslagsvis 290 år etter tilblivelsen.
FRAMFØRINGEN av Vivaldis musikk besørges med tidligmusikalsk fynd og klem (og improvisasjonsglede?) av det spanske ensemblet Forma Antiqva, ledet av Aarón Zapico og med Aitor Hevia som ekspressiv fiolinsolist. Caine/Bleckmann innleder hver «årstid» med sine bidrag, det være seg en pianoakkompagnert sang, en elektronisk manipulert groove avbrutt av tekstpartier eller en resitasjon over et effektfullt lydbilde, og selv om de fire forløpene neppe kommer til å ruve mest i verken Caine eller Bleckmanns samlede produksjon, gir de god merverdi til denne n'te innspillingen av et av den klassiske musikkens mest populære verk.
PIANISTEN Brad Mehldau er heller ikke redd for å nærme seg den klassiske musikken, verken som komponist eller utøvende musiker.
Etter at han hadde samarbeidet med stjernesopranen Renée Fleming om repertoar til og gjennomføring av en Carnegie Hall-konsert, var det den svenske mezzostjernen Anne Sofie von Otter som ønsket seg Mehldau som samarbeidspartner, og resultatet foreligger på dobbeltalbumet «Love Songs».
På den ene plata akkompagnerer Mehldau von Otter (med «operastemme») i sju sanger han har komponert til dikt av e.e. cummings, Philip Larkin og Sara Teasdale.
På plate to synger von Otter et amerikansk, fransk og svensk populærrepertoar med naturlig stemme, og mens Mehldau nok en gang gjør solid inntrykk som pianist, men imponerer mindre som klassisk komponist, blir det noe merkelig småpent og uengasjerende over von Otters versjoner denne gang.
Selv ikke i klassikere som «Sakta vi gå genom stan» og «Att angöra en brygga» virker hun å være helt på hjemmebane, i motsetning til Mehldau som later til å beherske akkompagnatørrollen like godt uansett musikkens stil og sjanger.
SAMME Brad Mehldau figurerer også i firhendig samspill med jazzpianistkollega Kevin Hays på «Modern Music», et album der komposisjoner og arrangementer signert deres felles venn, samtidskomponisten Patrick Zimmerli, utgjør stammen i repertoaret.
Zimmerli har også anrettet Ornette Colemans «Lonely Woman», Mehldaus «Unrequited» og Hays' «Elegia» pluss utdrag fra konserter av Steve Reich og Philip Glass for de to pianistene, som musiserer med glød og innlevelse i hver sin kanal.
Strålende duokommunikasjon, og et møte mellom jazz og klassisk musikktilnærming der resultatet virker komplett organisk.
Metodene har vært ulike og resultatene mer og mindre vellykkede, men ingenting tyder på at jazzmusikeres dragning mot den klassiske musikkarvens iboende muligheter er avtagende.
Like lite virker klassiske musikeres fascinasjon av improvisasjon og lekenhet i tilnærmingen til å være på retur.
DET tyske plateselskapet Winter & Winter har gjort jazz/klassisk-dialogen til noe av et varemerke, først og fremst i form av den amerikanske jazzpianisten Uri Caines nyspillinger av Bach, Mahler, Mozart, Wagner og andre komponisters verk. Nå dukker Caine opp på en plate med Vivaldis berømmelige «De fire årstider», men denne gang i en annerledes rolle:
Sammen med vokalfenomenet Theo Bleckmann har han laget musikk til de fire «årstidssonettene», sonetter angivelig forfattet av Vivaldi selv som poetiske beskrivelser av hver enkelt årstids gjøremål, vær og stemninger.
Det skal være første gang sonettene tonesettes, anslagsvis 290 år etter tilblivelsen.
FRAMFØRINGEN av Vivaldis musikk besørges med tidligmusikalsk fynd og klem (og improvisasjonsglede?) av det spanske ensemblet Forma Antiqva, ledet av Aarón Zapico og med Aitor Hevia som ekspressiv fiolinsolist. Caine/Bleckmann innleder hver «årstid» med sine bidrag, det være seg en pianoakkompagnert sang, en elektronisk manipulert groove avbrutt av tekstpartier eller en resitasjon over et effektfullt lydbilde, og selv om de fire forløpene neppe kommer til å ruve mest i verken Caine eller Bleckmanns samlede produksjon, gir de god merverdi til denne n'te innspillingen av et av den klassiske musikkens mest populære verk.
PIANISTEN Brad Mehldau er heller ikke redd for å nærme seg den klassiske musikken, verken som komponist eller utøvende musiker.
Etter at han hadde samarbeidet med stjernesopranen Renée Fleming om repertoar til og gjennomføring av en Carnegie Hall-konsert, var det den svenske mezzostjernen Anne Sofie von Otter som ønsket seg Mehldau som samarbeidspartner, og resultatet foreligger på dobbeltalbumet «Love Songs».
På den ene plata akkompagnerer Mehldau von Otter (med «operastemme») i sju sanger han har komponert til dikt av e.e. cummings, Philip Larkin og Sara Teasdale.
På plate to synger von Otter et amerikansk, fransk og svensk populærrepertoar med naturlig stemme, og mens Mehldau nok en gang gjør solid inntrykk som pianist, men imponerer mindre som klassisk komponist, blir det noe merkelig småpent og uengasjerende over von Otters versjoner denne gang.
Selv ikke i klassikere som «Sakta vi gå genom stan» og «Att angöra en brygga» virker hun å være helt på hjemmebane, i motsetning til Mehldau som later til å beherske akkompagnatørrollen like godt uansett musikkens stil og sjanger.
SAMME Brad Mehldau figurerer også i firhendig samspill med jazzpianistkollega Kevin Hays på «Modern Music», et album der komposisjoner og arrangementer signert deres felles venn, samtidskomponisten Patrick Zimmerli, utgjør stammen i repertoaret.
Zimmerli har også anrettet Ornette Colemans «Lonely Woman», Mehldaus «Unrequited» og Hays' «Elegia» pluss utdrag fra konserter av Steve Reich og Philip Glass for de to pianistene, som musiserer med glød og innlevelse i hver sin kanal.
Strålende duokommunikasjon, og et møte mellom jazz og klassisk musikktilnærming der resultatet virker komplett organisk.
