FILM: Forestilling om at myk pels og store øyne impliserer noen form for nusselighet, blir hardt utfordret i «Ted». Etter en påtatt eventyrlig intro, som beskriver hvordan ensomme John ønsker seg en venn og opplever at teddybjørnen hans blir levende, spoles det raskt frem til en mindre medgjørlig nåtid. John er blitt voksen, bjørnen Ted er blitt sardonisk og dekadent etter en kort runde innom avisspaltene og talkshowene som «teddybjørnen som kan snakke». Fremdeles henger mann og kosedyr sammen døgnet rundt, ser på sin gamle helt Lyn Gordon på dvd og har endeløse samtaler drevet av intern ironi. Johns kjæreste Lori (Mila Kunis), som begynner å bli klar for voksenliv og redebygging, er ikke overbegeistret.

Velformulert rølp

Historien om guttemenn som må bli voksne og ta ansvar, fortelles om og om igjen. Det som gir «Ted» et særpreg er, ved siden av den pelskledde, den umiskjennelige tonen til Seth McFarlane. McFarlane, som er mest kjent for å ha skapt animasjonsserien «Family Guy», har manus og regi på «Ted», samt stemmen til tittelpersonen. Humoren er hans karakteristiske velformulerte rølp, manus er dominert av lange dialoger fulle av digresjoner, popkulturelle referanser og henvisninger til menneskekroppens mangfold av funksjoner og lyder. Det fungerer ikke fullt så bra på film som på tegnefilm. «Family Guy» tjener på å kunne visualisere de mer og mindre absurde assosiasjonene til Peter Griffin og familien hans. Fremført i levende live virker McFarlanes replikker litt mer oppstyltede.

Småskitten

«Ted» er litt for lang. Den er litt for skjematisk i perioder når den bare trekker linjer mellom prikkene i det masseproduserte plottet og glemmer å leke. Men så er den da også morsom, på sin grovkornede og småskitne måte. Mark Wahlberg hengir seg til eventyrene og ydmykelsene med gutteaktig glede. Den som ser seg selv og sin egen humor i tegneserien Pondus og filmene til Judd Apatow, vil føle seg hjemme i sofaen med John og Ted. Andre vil, som Lori, himle med øynene, men holde ut.