Les også:
• Intervju med Gunnar Staalesen.
• Utdrag av «Der hvor roser aldri dør» i Dagbladets sommerbokserie.
• Disse bøkene kan du se fram til i høst.

ANMELDELSE: Det første jeg gjorde da jeg som ung student flyttet til Bergen i 1990, var å legge meg på sofaen og lese alle Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner. På det tidspunktet hadde han gitt ut syv, den siste var «Bitre blomster», som kom i 1989. Den mollstemte privatetterforskeren kjempet mot alkoholen og ensomheten, men i årene som fulgte skulle han på sett og vis få bukt med dem begge. Han fikk et bedre forhold til sin ekskone Beate og sønnen Thomas. Han fikk lagt inn antabus og ble kjæreste med sin venninne Karin i Folkeregisteret.

I høstens utgivelse er året 2001, og Veum er tilbake ved utgangspunktet. Karin er død. Sønnen Thomas har flyttet til Oslo og venter barn med sin kone. Den vordende bestefaren, derimot, sitter på sitt kontor i Strandgaten 2 med en flaske akevitt i skriveborddskuffen. På «hvileløs vandring gjennom livets bakgater», som han selv uttrykker det.  


Reddet av gongongen

Som alltid reddes han av at noen banker på kontordøren. Stillstanden brytes og handlingen settes i gang. Det er et enkelt og effektivt grep som Staalensen har hentet fra sine store inspirasjonskilder i den hardkokte, amerikanske krimtradisjonen. Deres helter er jobben sin, og det er også Varg Veum. Bare når han får et oppdrag som vekker hans egen rettferdighetsfølelse er han i stand til å legge sine egne problemer til side og bli et handlende menneske.            

Kvinnen som banker på kontordøren opplevde at datteren forsvant fra sandkassen utenfor huset deres på Nordås høsten 1977. Foreldelsesfristen nærmer seg, og den desperate kvinnen vil at Veum skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen for nesten 25 år siden.

Til og med Veums gamle nemesis Dankert Muus, som for lengst har gått av med pensjon, innrømmer at Mette-saken fortsatt holder ham våken om nettene. Den plager ham i en slik grad at han kommer med følgende innrømmelse: «Én ting skal du iallfall vite. Løser du denne saken, skal jeg glemme alle fortredeligheter oss imellom, Veum, gjennom alle år. Finner du ut hva som skjedde med vesle Mette Misvær den lørdagen i september 1977, har du fått en venn for livet i Dankert Muus.»  


Årsaker og virkninger

«Der hvor roser aldri dør» er en klassisk Veum-roman. Det er en tidløs historie som avdekkes, der forholdet mellom en gruppe mennesker og deres fortielser, begjær, svik og knuste drømmer utgjør grunnelementene. Selve basisstrukturen i fortellingen er Veums møysommelige nøsting i gamle, halvmorkne tråder. Eller som han selv uttrykker det: Jeg må vende alle steinene for å se hva som befinner seg under dem.

Staalesen forteller godt. Gradvis introduserer han persongalleriet, gradvis lar han det utvide seg, gradvis gir han de ulike karakterene nye lag og andre valører. Alt foregår i et tempo som kler fortellingen og dens lurvete helt. Og som vanlig er det Veums varsomme fremgangsmåte, hans tilforlatelige fremtoning og skarpe observasjonsevne i samtalene som bringer ham på sporet av noe politiet har oversett.  


Holder mål

«Der hvor roser aldri dør» er nok ikke blant de beste i serien, men den holder definitivt mål. Selv finner jeg minst like mye glede i å følge Veum i dag som jeg gjorde i Bergen i 1990. I en viss forstand er han akkurat den samme som han var den gangen, men likevel har noe skjedd med ham. Kanskje er det alderen, og det faktum at Veums medfødte hang til melankoli virker mer og mer berettiget ettersom årene går. Staalesen har hele tiden turnert sin helt med stor klokskap, og det er nok årsaken til at han fortsatt fascinerer — både forfatteren selv og hans mange lesere.