Tony Bennett (86) er så mye, mye mer enn høy alder og en stor fortid. I går leverte han en konsert for Bjørvika-historien.
HELTEMOTTAKELSE: Tony Bennett ble mottatt med jubel og fikk stående applaus flere ganger under sin konsert i Oslo onsdag kveld. FOTO: TERJE MOSNES
Oslo Jazzfestival
- Artist: Tony Bennett
- Hvor: Den Norske Opera & Ballett
- Tilskuere: 1230
KONSERT: Det blir ikke stort bedre enn dette!
Ok — det er fantastisk at en mann på 86 år har stemme til å takle tonesprang med imponerende presisjon og både treffe og holde lange toner med kraft og tilnærmet klokkereinhet. Og at han bare er «nicely out of tune» de få gangene han ikke er helt på plass.
Men det er ikke dét — høy alder - det handler om.
Tilfellet Tony Bennett handler om en sanger, en historieforteller, som håndterer kapitler fra «the Great American songbook» så suverent troverdig at det knapt er til å tro før man får oppleve det.
Det handler om en fabelaktig musikalitet og om et kunstnerisk uttrykk der stemme, timing, foredrag, kroppsspråk, dynamikk, humor, sårbarhet og tøffhet går opp i en skyhøyere enhet, og der det som ikke blir sunget likevel klinger med i hodet på lytteren.
Hvis ikke det er formidlingskunst på sitt ypperste, har jeg ikke skjønt en døyt av hva formidlingskunst handler om.
Korte versjoner av 25 sanger sto på Tony Bennetts settliste onsdag kveld, etter at datteren, Antonia Bennett, hadde åpnet standardboka sympatisk, men uten veldig mye særpreg i form av bl a «Embraceable You» og «From This Moment On».
Akkompagnert av en ytterst lojal og velspillende kvartett med pianist Lee Musiker, gitarist Gray Sargent, kontrabassist Marshall Wood og trommeslager Harold Jones, satte veteranen uanstrengt an med «Watch What Happens», varslet at han fortsatt har kraft til å håndtere patos uten pinlighet i «Maybe This Time», tok «I Got Rhythm» i susende uptempo og duetterte kokett med Antonia i «Old Friends».
«Just The Way You Look Tonight» og «Boulevard of Broken Dreams» ble små enaktere i Bennetts engasjerte overleveringer, mens han viste at dansefoten stadig rykker i en bossautgave av «The Shadow Of Your Smile». Selvsagt ga han et begeistret publikum «I Left My Heart in San Francisco», og avsluttet på karakteristisk Bennett-vis med å hylle optimismen i «Who Cares», «Smile» og «When Your're Smiling».
Så, etter å ha oppfordre folk til å ta godt vare på og støtte opp om operahuset - «maybe the best theatre we have played in the whole world, it's so beautiful!» - sang han «Fly Me To The Moon» uten mikrofon, med várt gitarkomp fra Gray Sargent, og gikk av scenen mens publikum reiste seg til stående applaus for femte gang.
Nei, det blir ikke stort bedre enn dette!
Ok — det er fantastisk at en mann på 86 år har stemme til å takle tonesprang med imponerende presisjon og både treffe og holde lange toner med kraft og tilnærmet klokkereinhet. Og at han bare er «nicely out of tune» de få gangene han ikke er helt på plass.
Men det er ikke dét — høy alder - det handler om.
Troverdig
Tilfellet Tony Bennett handler om en sanger, en historieforteller, som håndterer kapitler fra «the Great American songbook» så suverent troverdig at det knapt er til å tro før man får oppleve det.
Det handler om en fabelaktig musikalitet og om et kunstnerisk uttrykk der stemme, timing, foredrag, kroppsspråk, dynamikk, humor, sårbarhet og tøffhet går opp i en skyhøyere enhet, og der det som ikke blir sunget likevel klinger med i hodet på lytteren.
Hvis ikke det er formidlingskunst på sitt ypperste, har jeg ikke skjønt en døyt av hva formidlingskunst handler om.
Patos
Korte versjoner av 25 sanger sto på Tony Bennetts settliste onsdag kveld, etter at datteren, Antonia Bennett, hadde åpnet standardboka sympatisk, men uten veldig mye særpreg i form av bl a «Embraceable You» og «From This Moment On».
Akkompagnert av en ytterst lojal og velspillende kvartett med pianist Lee Musiker, gitarist Gray Sargent, kontrabassist Marshall Wood og trommeslager Harold Jones, satte veteranen uanstrengt an med «Watch What Happens», varslet at han fortsatt har kraft til å håndtere patos uten pinlighet i «Maybe This Time», tok «I Got Rhythm» i susende uptempo og duetterte kokett med Antonia i «Old Friends».
«San Francisco»
«Just The Way You Look Tonight» og «Boulevard of Broken Dreams» ble små enaktere i Bennetts engasjerte overleveringer, mens han viste at dansefoten stadig rykker i en bossautgave av «The Shadow Of Your Smile». Selvsagt ga han et begeistret publikum «I Left My Heart in San Francisco», og avsluttet på karakteristisk Bennett-vis med å hylle optimismen i «Who Cares», «Smile» og «When Your're Smiling».
Så, etter å ha oppfordre folk til å ta godt vare på og støtte opp om operahuset - «maybe the best theatre we have played in the whole world, it's so beautiful!» - sang han «Fly Me To The Moon» uten mikrofon, med várt gitarkomp fra Gray Sargent, og gikk av scenen mens publikum reiste seg til stående applaus for femte gang.
Nei, det blir ikke stort bedre enn dette!
