Jeg har som så mange andre et komplisert forhold til svigermor. Å beskrive svigermor objektivt, er vanskelig, da jeg har et dårlig forhold til henne. Hun er ganske kald, og mange er redde for henne. Hun har aldri sagt hun er glad i noen eller elsker noen. Hun jobber i et sosialt yrke hvor hun møter mange, og har fortalt meg at mange av dem sier de blir stresset av henne. Hun er svært krass og har sagt mange stygge og sårende ting.

Samme hvor mange ganger vi ber henne om å slutte å være frekk mot meg, fortsetter hun. Hun blander seg i absolutt alt som blir sagt og retter på dem som sier det. De fleste gjør det meste galt. Hun hakker på nesten alle, bortsett fra sin sønn, altså min mann.

Jeg syns veldig synd på min svigerfar og min manns søsken, de får gjennomgå mye. Mannen min og jeg har to barn, en gutt på 4 og en gutt på 2, og selv om hun ikke sier at hun elsker min eldste sønn, så handler hun deretter. Når han er på besøk, noe som skjer minst annenhver helg, så skjer alt etter guttens ønsker. Sønnen vår blir frekk når han er der.

Vi har vært strenge på at ja betyr ja og nei betyr nei, og at man alltid skal spørre høflig. Men der er det ingen regler og gutten blir så frustrert og sint, og oppfører seg helt annerledes enn jeg ser ham i alle andre situasjoner. Vi har forsøkt å få besteforeldrene til å ha regler, for vi ser at besøkene ikke gjør gutten noe godt. Ofte gråter han i bilen på vei hjem fordi han er så frustrert uten å skjønne hva det er. Hjemme omstiller han seg heldigvis raskt.

Spørsmålet er om det kan påvirke ham negativt å være der siden svigermor behandler svigerfar så dårlig? Sønnen min ser og forteller meg hvor slemme de er.

Det som kanskje gjør meg mest vondt, er at hun ikke liker det minste barnet vårt. Hun sier stadig vekk at storebror skal slippe å være sammen med lillebror, og heller være hos dem.

Sønnen min snakker mye om at de tingene jeg lar ham få lov til å gjøre - som å ta på seg en kjole når han leker - er feil. «Farmor sier at det er dumt at du, mamma, tar på meg kjole.».

Vi lærer ham å lytte og overøser ham med kjærlighet og respekt. Han er en følsom og tenkende gutt som ønsker mye kos. Hvor mye blir han påvirket av de negative relasjonene i min svigerfamilie? Jeg prøver å si til meg selv at det vi har lært ham veier tyngst, og det vil derfor ikke skade ham å se hvordan svigerfamilien min er. Han har lyst til å besøke dem, og jeg ser at han er utrolig glad i dem selv om han blir frustrert.

Jeg har flere ganger vurdert å si at om de skal låne barna, så må de låne begge, men da er jeg redd den yngste får det vondt. Nå har de fri tilgang på begge, men spør bare om den eldste, og så lenge han sier ja, får de ham. Jeg og resten av gjengen prøver å skape god stemning og svelge kameler.

Det må også sies at når svigermor slapper av med min mann og det ikke er barn i nærheten, så er hun et fint menneske. Da liker jeg henne godt. Hun har nok hatt en tøff oppvekst, og jeg er nok i overkant åpen og full av varme ord som gjør henne ille til mote.

I det siste avsnittet gir du selv svaret på det grunnleggende spørsmålet ditt. Kjensgjerningen at svigermor ikke kan takle varme følelser og ord fra andre, forteller en sørgelig historie om hennes oppvekst.

Hennes overlevelsesstrategi har bestått i å holde andre mennesker på trygg avstand. Ganske logisk har hun bestemt seg for å jobbe med mennesker, men i stedet for å utvide sitt menneskelige repertoar, har hun gjort det til sin oppgave å være ærlig. Problemet er at hun ikke er ærlig med seg selv, men sier sin «ærlige mening» om alt og alle. Hun har lagt seg til en holdning som rettferdiggjør det handikappet hun har som medmenneske: Hun mangler den vesentlige erkjennelsen at ærlighet uten kjærlighet ikke har noen verdi. I siste instans fører det til hun som godt voksen kommer til å oppleve samme ensomhet og isolasjon som da hun var barn. En trist skjebne som hun unngår å se i øynene så lenge hun praktiserer splitt-og-hersk-prinsippet.

En del av hennes ulykke er at hun har fått så mye makt i sin egen familie. I alle familier blir alle konstant påvirket av - og påvirker - alle de andre. Om dine to sønner tar skade av dette, er umulig å svare på. Det jeg kan si er at hennes atferd påvirker dem på godt og vondt, på samme måte som den påvirker deg, mannen din og din svigerfar.

Din eldste sønn opplever samværet med henne som slitsomt, og heldigvis har han foreldre som kan ta imot hans sorg og frustrasjon. Om dette vil føre til at han utvikler et defensivt og ettergivende forhold til framtidige kvinner i livet, eller om det gjør ham livsklok og flink til å holde makt- og kontrollfriker på avstand, vil bare tida vise. Den viktigste personen i dette er ikke farmor, men faren og farfaren. En del av din manns overlevelsesstrategi går ut på å late som om morens måte å relatere til deg og deres yngste sønn ikke er hans problem. Han har det jo i og for seg bra med moren sin.

Ideen din om å utfordre henne på forskjellsbehandlingen av deres to barn er det ingen framtid i. Den er utelukkende moralsk basert, og det gjør ikke noe inntrykk på svigermor, fordi den er en del av hennes måte å leve på: Noen (veldig få) mennesker er inne i varmen og alle andre er idioter og dermed ute i kulda.

Det finnes en utvei som jeg ofte har opplevd som effektiv i denne typen forhold. Den består av en direkte, personlig, varm og betingelsesløs konfrontasjon der du forteller henne hvordan du har det, og hvordan du ønsker å ha det. (Dette burde din svigerfar og mannen din ha gjort for mange år siden, men de har ikke tort, derfor har de bidratt til hennes isolasjon). Kunsten er å gjøre det i maks fem setninger som kommer rett fra det varme hjertet ditt, som handler om deg, hva du vil og ikke vil.

Hvis svigermor ikke kan ta imot et så flott tilbud, er det selvfølgelig verst for henne, men det kommer også til å belaste deg, fordi du må bruke uforholdsmessig mye energi på å kompensere for hennes destruktive atferd. Jeg foreslår at du som en begynnelse minner mannen din om hvor hans lojalitet bør ligge. Dette er ikke ditt problem - det tilhører og påvirker alle i familien.•