KONSERT: The Black Keys startet som en duo, trommer og gitar, og er vel forsåvidt fortsatt det. Men på Øyafestivalen fredag kveld var duoen blitt kvartett.

Et orgel, litt perkusjon og bass skader absolutt ikke, men det gjør ikke så mye at de av og til overlater scenen til bare gitarist Dan Auerback og trommis Patrick Carney, heller. Det er da de kommer ned til selve kjernen i musikken sin.

En lang vei

De to gutta fra Akron, Ohio startet Black Keys i 2001. Og de har gått en lang vei fra jeg så dem live første gang under Notodden Blues Festival i 2003. Døråpneren «Thickfreakness» var ute, men de spilte i en liten bakgård for noe sånt som 30 mennesker.

Og når ble så Black Keys et stadionband?

Egentlig hører de nok best hjemme på en liten klubb fortsatt, men de fyller sannelig stadionformatet også.

Men det interessante er at de musikalsk ikke er så langt unna der de startet, i tradisjonen etter Misissippi-bluesen som brakte dem til plateselskapet Fat Possum - kjent for å sparke liv i karrierene til gamle bluesslitere som R.L. Burnside og Junior Kimbrough.

De som fryktet at Black Keys live anno 2012 ville låte som på den noe skuffende, glamrockinspirerte fjorårsplata «El Camino», ble derfor beroliget ganske raskt.

Trenger et kvarter

For - det låter skittent og rått, om enn noe puslete i starten. Men - etter et kvarter er de varme i trøya. Det skjer noe når «Run Right Back» og «Gold On The Ceiling» fra «El Camino», og så tittellåta fra nettopp «Thickfreakness», bretter seg ut over Enga.

Det er nesten som i gamle dager.

Statister

Og hvor ser du ellers at trommer og gitar er akkurat like mye verdt?

Det er Mississippi-modellen, det. Patrick Carney er like hardt arbeidende som den alltid snerrende gitarist og vokalist Auerbach, og begge fortjener plassen lengst framme på scenen.

De to andre blir statister, og sånn skal det være.

National Steel

Med «Little Black Submarines» tar Auerback tempoet helt ned. Det er han og en National Steel-gitar som gjør jobben.

Og det er ikke slutt før singelen fra «El Camino», «Lonely Boy», er trygt i mål etter en time.

Etter noe nøling kommer de ut for et kvarter til, og alle er fornøyd.