ØYAFESTIVALEN: Hvem skulle tro at satanisk psykedelia fra en suburb i Nederland skulle bli hipsterkost på en av Norges fremste festivaler? Rent musikalsk er det kanskje ikke så veldig underlig. The Devil´s Bloods tagning av gamle mørkrockere som Coven og Black Widow er både proppet av groove, melodisk finesse og en passe eim av noe eksotisk.

Det er det musikalske, de visuelle rammene oppleves nok noe annerledes. Bandet ankommer scenen med overkroppen dynket i blod. Det skaper en energi og atmosfære som enten avstedkommer som frastøtende, påkaller en skrekkblandet fryd, eller suger deg inn i seansen med kropp og sjel. For å si det sånn, det blir fort merkbart tynnere i rekkene.

Bandets kvinnelige vokalist, Farida Lemouchi står som en saltsøtte med hendene løftet mot himmelen som en slags voodoo-prestinne, mens hun fremfører sine messende tekster med bevrende vibrato. Gitarist, seremonileder og låtskriver Selim Lemouchi lirer av seg sine velartikulerte gitarsoloer mens han som en besatt gynger at og fram på scenen. De to øvrige gitaristene fyller på med heftige gitarharmonier og kompet jobber motorisk.

«Evermore» tar publikum med inn psykdeliaunderverdenen, mens det nye materialet drar seansen inn i ikke alltid like velfungerende proglandskap. Noe som gir konserten et aldri så lite dupp. Det blir fort glemt. Avslutningssekvensen med «Come, Reap» og «Christ or Cocaine» er noe av det mest gåsehudfremkallende jeg har opplevd fra en scene på lenge. Selv ikke sommervarmen i det klamme Klubben-teltet kan få nakkehårene til å legge seg her.

Det er nesten som om noe utenomjordisk tar tak i bandet. Energien i riffingen, tyngden i kompet, de briljante jamsekvensene og melodiføringen går opp i en høyere enhet og er rett og slett forheksende. Ren magi, rett og slett.