At mange nazister rømte til Sør-Amerika etter krigen er godt kjent. Men at det fremdeles finnes tyskere i Namibia som tror på Hitlers ord om herrefolk, er en godt bevart hemmelighet.

Tips oss 2400
«Kriegsflagge»: Ludwig Haller eier Peters Antiques, og selger mye av effekter fra andre verdenskrig, som dette krigsflagget fra Det tredje rike.

«Kriegsflagge»: Ludwig Haller eier Peters Antiques, og selger mye av effekter fra andre verdenskrig, som dette krigsflagget fra Det tredje rike.

Mitt Afrika: Du kjenner igjen husene til tyskerne på de elektriske gjerdene som omkranser dem.

Mitt Afrika: Du kjenner igjen husene til tyskerne på de elektriske gjerdene som omkranser dem.

Brauhaus: På den beste restauranten i byen Swakopmund, hvor mange nazister dro etter krigen, er alle hvite.

Brauhaus: På den beste restauranten i byen Swakopmund, hvor mange nazister dro etter krigen, er alle hvite.

Storbønder: - Sikkerhet er viktig. Vi fikk gjerdet rundt huset da terroristene fra Angola herjet på 70-tallet, sier Guckis kone Anke.

Storbønder: - Sikkerhet er viktig. Vi fikk gjerdet rundt huset da terroristene fra Angola herjet på 70-tallet, sier Guckis kone Anke.

Morgenmøte: Alle vet hvem som er sjefen på Guckis gård. 40 arbeidere jobber for 1000 dollar hver i måneden (700 norske kroner). — Jeg liker å vise arbeiderne at de har det bra her, sier bonden. — Jobber du for meg i tre år, får du ei ku og et stykke land å ha den på.

Morgenmøte: Alle vet hvem som er sjefen på Guckis gård. 40 arbeidere jobber for 1000 dollar hver i måneden (700 norske kroner). — Jeg liker å vise arbeiderne at de har det bra her, sier bonden. — Jobber du for meg i tre år, får du ei ku og et stykke land å ha den på.

Til Norge: Tysknamibierne er store på jordbruk. Og Norge er Namibias største kjøttkunde utenfor Afrika.

Til Norge: Tysknamibierne er store på jordbruk. Og Norge er Namibias største kjøttkunde utenfor Afrika.

Bonus: Favorittarbeideren til Wilfried «Gucki» Metzger har fått ei lue med det tyske flagget på i gave

Bonus: Favorittarbeideren til Wilfried «Gucki» Metzger har fått ei lue med det tyske flagget på i gave

Transport: Når arbeiderne skal hjem fra åkeren, er det bare storbonden Gucki og terrieren Floh som får sitte i førerhuset. Arbeiderne må dele på lasteplanet.

Transport: Når arbeiderne skal hjem fra åkeren, er det bare storbonden Gucki og terrieren Floh som får sitte i førerhuset. Arbeiderne må dele på lasteplanet.

Hakekors: Slik ble Hitlers død markert i Swakopmund i 1945.

Hakekors: Slik ble Hitlers død markert i Swakopmund i 1945.

Vokt dem for hunden: Tysknamibierne føler seg ikke trygge uten sikkerhetstiltak.

Vokt dem for hunden: Tysknamibierne føler seg ikke trygge uten sikkerhetstiltak.

Jugendstil: I havnebyen Swakopmund finnes fortsatt gater oppkalt etter Bismarck og Goethe.

Jugendstil: I havnebyen Swakopmund finnes fortsatt gater oppkalt etter Bismarck og Goethe.

Tysk kontroll: Selv om tyskerne offisielt mistet makten i 1920, sitter etterkommerne med økonomisk makt i Namibia i dag. Og tysknamibierne er stolte av opphavet sitt.

Tysk kontroll: Selv om tyskerne offisielt mistet makten i 1920, sitter etterkommerne med økonomisk makt i Namibia i dag. Og tysknamibierne er stolte av opphavet sitt.

Var tysk koloni: De tyske turistene hos jaktbonde Achim von Hacht blir minnet på at dette en gang var tysk jord.

Var tysk koloni: De tyske turistene hos jaktbonde Achim von Hacht blir minnet på at dette en gang var tysk jord.

30 kvadratmeter: Huset til Guckis hushjelp Mary Ann Charmaine er uten bad og kjøkken. Maten lager hun ute, og do deler hun med 40 andre arbeidere. — Hvorfor skal du intervjue meg om hvordan jeg bor? Det er som regel aldri noen hvite i landsbyen her. Hva har jeg gjort galt? spør hun skeptisk.

30 kvadratmeter: Huset til Guckis hushjelp Mary Ann Charmaine er uten bad og kjøkken. Maten lager hun ute, og do deler hun med 40 andre arbeidere. — Hvorfor skal du intervjue meg om hvordan jeg bor? Det er som regel aldri noen hvite i landsbyen her. Hva har jeg gjort galt? spør hun skeptisk.

Familieportrett: Familien Schreiber anno 1850 og 2012. Fra venstre Damian, Reinhold, Kirsten og Dennis. Kirsten ukependler til en tysk skole i Windhoek med guttene.

Familieportrett: Familien Schreiber anno 1850 og 2012. Fra venstre Damian, Reinhold, Kirsten og Dennis. Kirsten ukependler til en tysk skole i Windhoek med guttene.

Landlig idyll: Namibiskfødte Reinhold fant kona Kirsten under «dannelsesreisen» til München. Det ble et kultursjokk for henne å flytte til Afrika. — Jeg og min kone leste for noen dager siden en av de første reiseberetningene fra Namibia skrevet av misjonærer, sier Reinhold. — Vi ble forbløffet over hvor likt de svarte oppførte seg da som nå.

Landlig idyll: Namibiskfødte Reinhold fant kona Kirsten under «dannelsesreisen» til München. Det ble et kultursjokk for henne å flytte til Afrika. — Jeg og min kone leste for noen dager siden en av de første reiseberetningene fra Namibia skrevet av misjonærer, sier Reinhold. — Vi ble forbløffet over hvor likt de svarte oppførte seg da som nå.

Fedrelandet: Achim von Hacht driver med jaktturisme, og når han senker flagget for natta er det naturligvis det tyske. — Hver uke skriver tyske turister sinte leserbrev. De skammer seg over å være tysk i Namibia, forteller etnolog Karl Budack. Svaret fra tysknamibierne er som regel: «Hadde dere bodd her, ville dere sagt det samme.»

Fedrelandet: Achim von Hacht driver med jaktturisme, og når han senker flagget for natta er det naturligvis det tyske. — Hver uke skriver tyske turister sinte leserbrev. De skammer seg over å være tysk i Namibia, forteller etnolog Karl Budack. Svaret fra tysknamibierne er som regel: «Hadde dere bodd her, ville dere sagt det samme.»

- Herr Gott! De har seg som kaniner. Nei, gode, gamle Führer hadde rett når det gjelder de folka her.

- Hva mener du med det?

- De er akkurat som apekatter. De kommer rett ut av bushen. Du er nødt til å passe på alt de gjør. Det er jo ikke sånn med hvite folk.

Storbonden Wilfried «Gucki» Metzger (65) rister på hodet, som om spørsmålet er helt unødvendig.

- Du vet vel at Afrika var det eneste kontinentet hvor de ikke fant opp hjulet?

Velkommen til Namibia. Landet med 40000 tyskere. I dag er det rundt 1200 bønder i landet, flesteparten av dem er tyske eller boere - etterkommere av nederlandske kolonialister. En av landets mest beryktede bønder er Gucki.

- Jeg var soldat både i Angola og i heimevernet, sier Gucki stolt. Og legger til:

- Ei natt kom det noen terrorister til nabogården. De myrdet den gamle bondekona. Dagen etter fant vi de to kaffirne som hadde vært der. Vi skjøt dem på stedet.

Han bruker skjellsordet fra kolonitida uten å heve et øyenbryn. Kaffir, ordet som er forbudt i Namibia og Sør-Afrika etter apartheidtiden. Det er ikke så mye som har forandret seg på de 22 åra landet har vært selvstendig.

Dette er historien om et folk som ikke har endret meninger siden 1930. Om en nasjon som tok imot nazister med åpne armer etter kollapsen av Det tredje rike. Og byen mange av nazistene dro til i 1945, var Swakopmund.

- Bratwurst mit Sauerkraut und Kartoffelpüree, bitte, roper den blonde 18-åringen over baren.

Veggene inne i det store bindingsverkshuset er klistret ned av ølreklamer og ølbrikker. En glorete plakat viser FC Hansa Rostocks fotballag anno 2012. Flagg fra Tyskland, Østerrike og Sveits pryder taket. Langs de brune trebordene summes det på tysk. Her er bare hvite ansikter. Swakopmund Brauhaus er kjent som byens beste restaurant.

Utenfor veggene av mur og tre står en barbeint, svart guttunge og går igjennom søpla på jakt etter skatter. Mora hans siger av gårde i utslitte plastsandaler. Som for å minne om at vi er 6000 kilometer sør for Sahara. I Namibia, tidligere Tysk Sydvest-Afrika. Det karakteristiske hvite flagget med den voldsomme tyske ørna og korset lyser opp fra et hjørne av kneipa, som for å si at her har de ikke akseptert det nye landet. I Swakopmund er det fortsatt der Führers ord om «lebensraum» som gjelder, selv om Tyskland offisielt mistet makta i 1918.

Et steinkast fra Brauhaus ligger Peters Antiques. Kjent i det tysknamibiske miljøet som den beste antikkbutikken i hele landet. Den brune fasaden minner om tidlig jugendstil. Men huset, som resten av byen, er bygget i 1912, mens kolonien i sør var på sitt mest fremadstormende.

- Ach, vi hadde et hakekorsflagg fra Det tredje rike hengende i vinduet, men det skapte rett og slett for mye problemer for oss. De tyske turistene kom med klager, så vi har byttet det ut med det gamle flagget for Südwest, sier Ludwig Haller (50), sønn av Peter, som startet antikvariatet.

Han holder opp det hvite flagget med ørna og korset. Skribler ned «Reichskriegsflagge» på en lapp, slik at det kommer korrekt på trykk.

- Dessuten selger effekter fra andre verdenskrig utrolig godt her. Får vi inn en gaffel med hakekors om morgenen, er den ute av butikken før dagen er omme. Vi har mange effekter fra kolonitida også. Særlig flagget og motiver med den tyske nasjonalsangen herfra er populære.

Ludwig viser fram en porselenstallerken dekorert med sebraer og små antiloper. Med sirlig skrift står refrenget til den gamle nasjonalsangen:

Men hvis noen spør oss:

Hva holder dere her?

Så kan vi bare svare:

Vi elsker Südwest!

Og hva holder egentlig tyskerne i Namibia? Fedrelandet mistet koloniene Tysk Østafrika (Tanzania), Kamerun, Togoland (Togo) og Tysk Sydvest-Afrika (Namibia) til britene i 1918. Mens det ikke er lett å se spor etter tyskerne i Dar-es-Salaam, Yaounde eller Lome, lyser hovedstaden Windhoek i Namibia opp med sin tyskhet. Linjalrette gater oppkalt etter Bismarck eller Goethe.

De mest kontroversielle tyske navnene som Kaiserstrasse og Himmlerstrasse er blitt byttet ut med Independence Avenue og Nelson Mandela Avenue etter frigjøringen i 1990.

Men spør du en tysk-namibier, orienterer han seg fortsatt etter de gamle navnene. Så kjære er de gamle skiltene at de dekorer hovedstadens mest beryktede grillrestaurant, Joes Beerhaus, hvor det hvert år arrangeres Oktoberfest, tradisjonen tro.

Magasinets første møte med tysknamibierne var en grønn advarsel på frontruta av leiebilen.

«You park like an ass. Best Regards a Namibian.»

- Ikke bry deg om det, sier parkeringsvakta som kommer bort.

Han skal ha noen dollar for å ha passet på bilen.

- Det var bare noen tyskere som bannet litt over at du var noen centimeter over på deres side av streken med bakhjulet. Det er ingen andre som bryr seg.

Men han tar feil. Når tysknamibierne bryr seg, bryr det hele landet. Mens det tidligere frigjøringspartiet SWAPO sitter med den offisielle makta, kontrollerer diamantkonsernet

De Beers i Luxemburg diamantforekomstene, og kineserne tar sakte, men sikkert over mesteparten av gruveindustrien. Matproduksjonen i landet, derimot, sitter fremdeles den tyske minoriteten på. Kjøtt, grønnsaker, nøtter og meieriprodukter blir for det meste produsert av de 40000 tyskerne som bor her. 40000 av en populasjon på drøye to millioner. 2128471.

2000 tonn kjøtt fra tysk-namibiske gårder havner på norske middagsbord. Det tilsvarer 2,5 prosent av det norske forbruket. Og i Namibia utgjør eksporten til Norge 55 prosent av alt kjøttet som blir sendt til Europa.

Selv om regjeringen i Namibia er svart, ligger den økonomiske makta hos tyskerne. Og ettersom finanskrisen har rammet Europa, har mange tyskere på ny reist til den gamle kolonien for å søke lykken.

- Mange av tysknamibierne var redde for at de skulle bli kastet ut av landet da SWAPO tok over i 1990, forklarer John Grobler (48).

Han er tysknamibier, men har i en årrekke jobbet for den radikale dagsavisa The Namibian og New York Times som journalist. Grobler begynte å skrive kritisk om apartheid og sosiale forskjeller i Afrika tidlig på 70-tallet. Han har vært inn og ut av fengsler på grunn av sitt engasjement.

- De fleste av tyskerne har sikret seg to pass, et fra Tyskland og et fra Namibia. Samtidig har de sparepengene i tyske banker. Hvis den svarte regjeringen hadde kastet ut tyskerne, ville de også kastet ut pengene våre og ekspertisen på jordbruk, og det er ikke SWAPO interessert i. Derfor blomstrer fortsatt de brune holdningene i Namibia. Det er ikke snakk om fysisk apartheid, men økonomisk, sier Grobler.

I Namibia er storbonden Gucki nærmest en sagnomsust person. Det sies at han bodde i bilen mens han bygde et hus og en låve til sin høygravide kone på et par uker. Noen hevder at han en gang har røsket en hel brønn opp med fundamentene.

Den hvite Toyota Hiluxen humper bortover gårdsveien. Sola gryr i øst. Men arbeidsdagen har allerede startet for Gucki.

- Da jeg bygde våningshuset, sov jeg for det meste i brønnen jeg laget, for der var det beskyttelse rundt meg. Men hvis det regnet var jeg nødt til å sove i bilen. Det viktigste på en farm er vannet. Vann til dyra og til deg selv. Derfor bygde jeg brønnen først og huset etterpå, tordner den solsvidde 65-åringen på engelsk med sterk aksent.

Han døpte gården Audax, som på latin betyr modig og fryktløs.

- Jeg hadde ingenting bortsett fra disse her, sier han, slipper rattet og hytter med to enorme never overstrødd av leverflekker.

- Ingen penger! Alt fikk vi låne av en boer jeg hadde jobbet for.

I dag, 40 år seinere, råder han over 30000 hektar jord, 3300 storfe, 1200 sauer og 40 arbeidere. Han er tredjegenerasjons tysker, og stolt av det. Onkelen hans, Richard Metzger, var høyt på strå under andre verdenskrig. Han dro til Tyskland for å kjempe for nazistene. Men kom aldri tilbake.

- Vi ble dårlig behandlet av Det tredje rike. Vi var klare til kamp i Afrika, men Hitler brydde seg ikke da fedrene våre ble kastet i konsentrasjonsleir i Sør-Afrika av engelskmennene. Det var først da Nürnbergprosessen begynte i 1945 at Südwest ble populært igjen, snøfter han.

Gucki er ikke alene om å ha gjort denne observasjonen. Etnolog Karl Budack (70) flyttet til Namibia på begynnelsen av 70-tallet, ene og alene for å forske på nazi-flyktningene. Så omfattende var materialet at han er her den dag i dag.

- En rekke nazister flyktet til Sør-Amerika rett etter andre verdenskrig, men at de også dro tilbake til den gamle kolonien i Afrika er en godt bevart hemmelighet. Der Spiegel skrev en reportasje om temaet en gang på 70-tallet, men siden har det vært stille, forteller Budack.

Han har selv intervjuet tidligere nazister til forskningsformål. Særlig har han vært interessert i hvordan det tysknamibiske miljøet har tatt imot nazistene som kom.

- Det er flere av nazistene som beskrev det å komme til Namibia som å komme hjem, sier han.

Men når Magasinet prøver å komme i kontakt med miljøet i Swakopmund, lukkes dørene.

- De er redde for represalier. Husk at mens man i Europa etter andre verdenskrig så flere bøker à la «Anne Franks dagbok», skrev tyskerne i Namibia ned sine historier fra fangenskap. Tyske menn i Sør-Afrika og Namibia ble internert av engelskmennene i store leire. Men Andalusia-leiren i Sør-Afrika kan ikke sammenliknes med Auschwitz, sier han og åpner ei bok.

Første side viser flere rekker av menn utenfor lave hus, innenfor et høyt gjerde. Neste side viser et gymnastikk-stevne fra samme sted. Unge menn som smiler. Premier.

- De var i fengsel, men å kalle det konsentrasjonsleir er begrepsforvirring. Det vil du møte mye av hos tysknamibierne. De kaller konsekvent folkemordet på folkegruppa hereroene for krigen mot hereroene, frigjøringsaktivistene på 80-tallet er terrorister og Namibia er fortsatt Südwest. Mange av tyskerne her nede var klare til å kjempe, og før krigen hadde nasjonalsosialistene stor oppslutning. En av Hitlers egne raseforskere hadde studert basterfolket, eller «bastardene»

i Namibia, og var med på å forme Hitlers tanker om raseblanding.

Nazistenes mest innflytelsesrike raseteoretiker, Eugen Fischer, tok turen til Rehoboth 100 kilometer sør for hovedstaden Windhoek. Etter en nærstudie i 1907 av 310 etterkommere av barn med svart mor og hvit far, utformet han sin teori rundt bastardiseringsproblemet. Hitler lot seg inspirere i «Mein Kampf», og da Nürnberglovene ble skrevet i 1935, var konklusjonen - at personer av ulik raseopprinnelse var en degenerert gruppe med lavere Rassenqualität - direkte basert på Eugen Fischers opphold.

105 år seinere og 400 kilometer lenger nord i landet, blir Fischers ord kringkastet av en myndig storbonde.

- Hvor er de forbanna bastardene? Arbeidsdagen starter halv sju, det vet de like godt som meg.

Gucki snerrer og ser på klokka. Former hendene rundt munnen og roper:

- Kooom, kooom, kooom!

Fra de små murhusene i landsbyen utenfor gården kommer en rekke menn gående i blå overaller. 40 menn og kvinner jobber for familien Metzger. De får 1000 namibiske dollar, tilsvarende 700 norske kroner, i måneden. Gratis kjøtt, melk og losji.

- Noe mer vil du ikke få som gårdsarbeider i Namibia. Men jeg liker å vise arbeiderne mine at de har det bra her. Hvis du jobber for meg i tre år, får du ei ku og et fritt stykke land å ha den på.

Arbeiderne sluses inn gjennom den fire meter høye porten til gårdsplassen. Et like høyt gjerde med fem rader piggtråd omkranser låven, våningshuset og kårboligen. Arbeiderne stiller seg i ring rundt ham. Lytter med krum nakke til hva Mister har å si.

- Halvparten skal ut på jordene og plukke peanøtter, og resten skal vaksinere kuer. August, du tar den minste traktoren, og John følger med ham i John Deere'n. Resten tar hestene og rir ut til crawlen.

Han fekter i nord og sør. Raser av sted på afrikaans, boernes språk, som fremdeles er mer brukt enn engelsk.

Gucki løfter pondusen og den lille terrieren Floh inn i bilen. Arbeiderne som skal plukke peanøtter klatrer opp på lasteplanet. Selv om det er plass til tre i førerhuset på Hiluxen, sitter arbeiderne aldri sammen med mannen de kaller Mister. Toyotaen hopper ut av gir på den humpete veien. Han banner.

- Egentlig ville jeg ha hatt jentene ute på jordet, de arbeider mye mer effektivt enn mannfolka. Men nå er det så mange av dem som er gravide, og da er de jo helt ubrukelige.

I Windhoek rynker etnologen Karl på brynene. Men det er ikke første gang han hører europeere som er sjokkert over hvordan tysknamibierne oppfører seg.

- Hver uke skriver tyske turister sinte leserbrev i den tyske avisa Allgemeine Zeitung. De skammer seg over å være tysk i Namibia. Men deres blodsbrødre kaller dem sosialister, og er ikke interessert i å høre på kritikken. Ofte svarer de bare med: «Hadde dere bodd her, ville dere sagt det samme».

Tilbake på farmen presenterer Gucki en stående vits i det tysknamibiske miljøet:

«Hvor lang tid tar det å bli rasist? Fra flyplassen til Windhoek.»

Han humrer og åpner porten til hagen. Er tilbake ved huset for å spise lunsj.

- Det er ingen som viser respekt for historien lenger. Da bestefaren min kom til landet, var det ingenting her. De bygde opp alt fra bunnen av. Og konene fikk de tilsendt fra kolonistyret i Berlin. De var tre kamerater som dro fra Oberlustadt, og de giftet seg med tre søstre som ble sendt til kolonien. Tre fruktbare ekteskap.

Gucki slår seg på magen og kikker på kona Anke (62), som holder på å forberede lunsj. Hun himler med øynene.

- Og hvordan tror du det var for de jentene? Å bli sendt som kveg til et land de ikke kjente? sier hun.

- Alt er bedre enn svelt-i-hjel, sier han og stirrer på biffene som braser i panna.

Etter at Kaiser Wilhelm hadde proklamert Tysk Sydvest-Afrika som en del av riket i 1884, sendte han tropper inn i landet. De skulle sikre det dyrebare livsrommet - lebensraum - som tyskerne var på utkikk etter. Etter som grensene ble trukket, fikk tyske bønder som hadde kunnskap om vin, tobakk og grønnsaker invitasjon til å starte opp i kolonien. Troppene trengte mat. Å kjøpe land fra de lokale høvdingene var billig. Guckis besteforeldre kom til landet som bønder i 1907, mens andre kom som soldater eller misjonærer. Andre jobber fantes det ikke i kolonien. Men da det ble funnet diamanter langs Skjelettkysten i 1908, begynte kolonialistene for alvor å bygge byer. Skoler, sykehus, apotek og butikker er nesten alle datert med 1910.

Deutsche Höhere Privatschule i Windhoek, skolen nesten alle tysknamibiere sender barna sine til, ble bygget i den perioden. Langt mindre kjent er det at skolen i en lang periode var nazivennlig og hadde en egen avdeling Hitlerjugend. Ingen vil vise bilder av skolen fra 30-tallet, selv om de ligger i Swakopmund Museums bildearkiv på internett. Skolen er i dag en av de mest ansette i landet, og lever opp til internasjonal standard. Selv om det offisielle språket i Namibia er engelsk, undervises det fortsatt bare på tysk her.

- Det er den siste ordentlige skolen som er igjen i landet. Vi har hatt alle våre barn der. Ettersom det er 320 kilometer fra gården, bodde barna fra de var ni år på internat, forteller Guckis kone Anke.

Hun rydder opp etter lunsjen. Ute i grovkjøkkenet har maiden, hushjelpen, begynt på oppvasken. Alle skapene ser ut til å være utstyrt med små metallbeslag som kan lukkes med hengelås. Kjøleskapet er utstyrt med lås. Og det er ikke for å stagge ulvehungeren til husbonden at låsene er der.

- Sikkerhet er viktig. Vi fikk gjerdet rundt huset da terroristene fra Angola herjet på 70-tallet, sier Anke.

Hushjelpen, Mary Ann Charmaine (27), kaster et usikkert blikk på Anke. Hun har jobbet for henne i åtte år og bor i et murhus på 30 kvadratmeter i arbeiderlandsbyen ved siden av gården. Hun deler toalett og dusj med resten av landsbyen. Et par høner spinner omkring føttene hennes mens hun går igjennom den lille grønnsakshagen foran huset.

- Hvorfor skal du intervjue meg om hvordan jeg bor? Det er som regel aldri noen hvite i landsbyen her. Hva har jeg gjort galt?

De brune øynene ser spørrende ut. Hun kikker på de tomme husene. Noen barn jager hønene rundt i en bakgård. Men ellers er det stille. Alle som kan, er på jobb.

- Jeg er fornøyd med huset mitt. Jeg har spart sammen penger til en tv. Jeg er glad for at jeg jobber på kjøkkenet og slipper å være ute på åkrene med de andre. Mister sier at mitt hus er det fineste av dem alle. Derfor ville han gjerne at du skulle få se det. Men jeg skjønner det ikke helt, sier hun og ler.

Det er varmt under bølgeblikktaket. Et kjøkken, et soverom og ei stue. På veggen i stua henger to små plakater malt med røde bokstaver. «I was born poor, but rich in mind». «My choice is not a mistake».

- Jeg og min kone leste for noen dager siden en av de første reiseberetningene fra Namibia skrevet av misjonærer. Vi ble forbløffet over hvor likt de svarte oppførte seg da som nå, humrer Reinhold Schreiber (44).

Han holder til på familiegården Tivoli, 200 kilometer sør for hovedstaden Windhoek. De livnærer seg på turisme, produksjon av fårekjøtt og pels.

Inne i våningshuset henger et familiemaleri fra Nürnberg i 1850. To ganger to og en halv meter, gullramme med eføyblader.

- Det er det eneste som er igjen fra familiens tid i Tyskland, forteller Reinhold.

Han er selv oppvokst på gården ved Uhlenhorst, men forteller at besteforeldrene bodde et annet sted i landet. Så maleriet er blitt transportert lange distanser for å forbli i familiens eie.

- Under frigjøringskrigen fikk bildet en håndgranat kastet igjennom seg, men vi reparerte det, og nå synes det ikke at det har fått så hard medfart.

Reinhold er født og oppvokst i Namibia. Han var bare en guttunge under krigen. Faren lærte ham å kjøre som niåring, og da han fylte elleve fikk han sin første bil.

- Det var langt til de nærmeste vennene, og foreldrene mine synes det var mye tryggere at jeg kjørte bil dit enn hvis jeg skulle ha gått langs veien.

Som 18-åring dro han til Tyskland for å få en utdannelse, bli kjent med den tyske kulturen - og finne seg ei kone.

- For tysknamibierne regnes dette som en dannelsesreise, forteller etnolog Budack.

- Nesten alle barna reiser til Tyskland for å studere, og de fleste ender opp med å finne en partner der. De gamle nybyggerne fikk bruder på postordre, stemplet og shippet over Atlanteren. De unge tysknamibierne må reise til Tyskland for å finne nytt blod. Det høres kanskje voldsomt ut, men de fleste er i slekt med hverandre på et eller annet vis, så det tryggeste er å rekruttere utenfra.

Fire år før frigjøringen av Namibia flyttet Reinhold Schreiber til München for å studere til å bli ingeniør. Der møtte han kona Kirsten, med foreldre som hadde emigrert til Tyskland fra Namibia. I 1997 flyttet de tilbake til Namibia for å ta over familiegården hans.

- Det var en stor overgang å flytte fra München. Selv om jeg egentlig alltid har regnet meg selv for å være ei landmus, var det ganske sprøtt å komme ut på gården. Stillheten. Omfanget, sier Kirsten (47) og kikker på ektemannen.

Hun tilpasset seg deres levesett, men på ett punkt satte hun foten ned:

- Jeg ville ikke sende sønnene våre alene til Windhoek for å gå på skole. Det internatet... Det virket rett og slett ikke hyggelig. Fram til den eldste sønnen vår Dennis var ni år, underviste jeg guttene hjemme. Men det var ikke så lett når de var to og den ene forsvant ut, mens jeg prøvde å lære den andre noe, ler Kirsten.

Hun ukependler med sønnene Dennis (16) og Damian (13), mens Reinhold passer gården og turistene.

- Det er et ganske typisk problem for unge tysknamibierne i dag. Mange av dem overtar gårdene, men deres ektefeller fra Europa mistrives på gårdene, eller liker ikke tanken på at barna vokser opp på et internat uten egentlig å kjenne foreldrene sine. Mange ender opp som gressenkemenn, mens konene holder hus i hovedstaden, forklarer etnolog Budack.

Lenger nord i landet, på Audax, er nok en arbeidsdag er over for Gucki. Han vrenger pickupen inn på et jorde, og alle kvinnene som har jobbet med innhøstingen kommer løpende mot bilen. Han klapper favorittarbeideren sin på hodet. Hun har ei lue med det tyske flagget på og innskriften «Germany» under. Damene klyver opp på lasteplanet.

Men før bonden tar kvelden, vil han stikke på besøk til en av naboene, Achim von Hacht. Han driver en jaktfarm, og leier områder av Gucki for jakt.

- Når en sønn tar over gården etter sin far, er det mange av dem som ender opp med å drive med jaktturisme, mens fedrene fortsetter å drive kjøttproduksjonen eller jordbruket. Min egen sønn kommer hjem i desember, etter ti år i Tyskland. De første to åra skal han bare jobbe for meg og lære hvordan farmen fungerer, men på sikt skal han ta over.

Gucki smiler stolt. Det beste en tysknamibisk far kan gjøre for barna sine er å gi gården videre. Etter frigjøringen har regjeringen innført restriksjoner mot at hvite skal få kjøpe gårder i landet, men familiearv har de ikke gjort noe med. Foreløpig.

- Da jeg kjøpte denne jorda, var den verdt 14 namibiske dollar per hektar. I dag er prisen 1000, sier mannen som eier 13000 hektar og leier 17000 hektar.

Gucki er en storbonde av afrikansk format. Men han har fremdeles to pass, et tysk og et namibisk, bare for å være på den sikre siden.

Etter at Zimbabwe ga de hvite i landet en 24-timers frist på å komme seg ut, er tysknamibierne redde for at det samme kan skje med dem.

På sine gamle dager har Gucki begynt med vilt, og det er altså derfor han er på vei til naboen.

- En av turistene hans er interessert i å jakte på en veldig sjelden antilope jeg har. Men det kommer til å koste ham 300000 dollar300000 nam dollar (

(213000 norske kroner).

Ved siden av diamantindustrien og matvareproduksjonen er turisme - og særlig jaktturisme - den største næringen i Namibia.

En mann med fem hunder på slep tar imot Gucki med et «grüss dich».

- Dette er Namibias framtid, sier Gucki og holder armene fram mot Achim von Hacht (42).

Achim har tatt over foreldrenes gård, og driver altså med jaktturisme.

- Turisme er avgjørende for et land som Namibia. Vi er ikke et jordbruksland som Nederland eller Danmark. Vi har store savanner og mye vilt. Mye vill natur. Bare navn som Skjelettkysten, Dødens dal og Byen der ingen ville bo appellerer til fantasien.

Achim er vant til å ha turister på besøk. Viser fram huset og gjesterommene med den største selvfølgelighet. Og skiltet som sier «Deutsches Schutzgebiet».

- Det er mange av turistene som synes det er morsomt med det tyske, mens andre skjemmes når de tenker på kolonialiseringen. Jeg er først og fremst namibier, og deretter tysker. Det er nok ikke så mange som tenker sånn, sier Achim.

En mild bris kommer inn fra Kalahari-ørkenen. Landskapet bader i bronse. På plenen foran våningshuset senker Achim det tyske flagget.•

magasinet@dagbladet.no