Barn faller fra allerede i småskolen. Vi bare gjør ikke noe med det og venter heller til de er gamle nok. Sånn at vi kan si det var deres skyld.

Petter og Jonas begynner på barneskolen i år. Petter har en lærer til far og moren hans er diplomøkonom. Jonas er sønn av en ufaglært håndtverker med eget firma, og moren jobber deltid i en kantine. De har begge herlige familier som er glade i dem og vil det beste for dem.

Første skoledag kan Petter allerede lese enkle setninger, telle til ti, klokka, og noen enkle regnestykker. Jonas kan ikke lese ennå, i likhet med de fleste som begynner på skolen, dessuten er ikke foreldrene hans særlig interessert i sånt hjemme. Ingen vil vel at ungen skal kjede seg på skolen? Og så begynner likebehandlingen som skal gi Petter og Jonas like muligheter.

De har lik rett til ti års grunnskole. De slipper karakterer i barneskolen. De har begge rett til videregående opplæring. De har begge rett til stipend og lån for høyere utdannelse. Skolen har ikke lov å forskjellsbehandle dem ved å gi dem ulike oppgaver eller permanent dele dem i flinke og mindre flinke grupper.

I gamle dager var det ulikt pensum for by og bygde-skoler, og gymnas var forbeholdt de med gode karakterer. Sånn er det ikke lenger. Nå er til og med fagskolene inne i videregående. Etter utdanning kan man bli lærling eller ta påbygning for å gå på universitet. Man har alle muligheter. Uansett bakgrunn.

Spør du en femteklassing hvem som er flinkest i klassen, kan jeg garantere at de vet det. De kan rangere sine medelever med skremmende presisjon. Petter og Jonas er rangert. Petter er en av de flinkeste. Jonas en av de minst flinke.

Begge foreldreparene får tilbakemeldinger om gode og dårlige sider med barna sine og om hva det kan jobbes mer med. Det tar bare så mye lenger tid for Jonas å gjøre leksene. Og det begynner å bli vanskelig for foreldrene hans å hjelpe. Foreldrene til Petter har bøker om det de lærer om på skolen i hylla. Petter leser dem på egen hånd.

Det går mot slutten av barneskolen og de minst flinke i klassen er ennå ikke stødige lesere, mens de i toppen leser bøker. I matte er forskjellene like store.

Petter er ikke noe geni. Jonas har ikke lesevansker. Foreldrene til Jonas synes ting går greit. Skulle ønske det var litt mindre lekser å gjøre sammen med Jonas. Han får helt motvilje av å bli tvunget til å gjøre ting han ikke klarer. Han har begynt å bli et uromoment i klassen. Petter klager til foreldrene sine om dårlig læringsmiljø. Han synes ikke noe om de bråkete guttene som ødelegger i timene.

På ungdomsskolen spisser det seg. Klassen splittes sosialt. Og forskjellene mellom Petter og Jonas blir gjort tydeligere i resultatene, nå i form av karakterer.

Petter er en femmer-elev. Jonas en to-er. Treer om han anstrenger seg. Han anstrenger seg stadig skjeldnere. At han henger etter, forklares med oppførselen hans. Men norsk-karakteren hans gir et annet inntrykk. Jonas kan muligens lese, men leseforståelsen hans er langt bak, det samme er skrivinga. Han er ingen analfabet, men å lese alle kapitlene i læreboka i alle fag er uoverkommelig. Det er lenge siden pensum gikk forbi det foreldrene kunne hjelpe med. De trøster seg, og sønnen, med at de heller ikke var noen skolelys.

Petter er stadig mer irritert på bråk og uro i klassen, og gleder seg til å komme på videregående. Han søker inn på studiespesialiserende med et snitt litt under en femmer. Jonas søker mot tømrer, han har fått råd om å søke seg mot noe praktisk. Men Jonas har ikke stort bedre karakter i formgivning enn i andre fag. Han penses dit utelukkende fordi han ikke er teoretisk flink.

Petter kommer inn på førsteønsket. Det gjør ikke Jonas. De ender begge opp på studiespesialiserende. I løpet av det andre året dropper Jonas ut, selv om han hadde gledet seg til å bli russ. Petter er lettet over at så mange droppet ut. Han kan endelig få jobbet med å komme seg inn på universitetet. Jonas begynner å jobbe i farens firma, og føler mestring, men har vansker med brev i byråkratspråk. Petter blir lektor. Han brenner for kunnskap og vil så gjerne formidle den videre - til slike som seg selv.

Og det ble jo folk av dem begge to? Ja. Det blir folk av de fleste. Men det er farlig. Hvem unner egentlig en familie og elev å gå igjennom 10-13 år uten mestring? Og utfallet er ikke like rosenrødt for alle. Mange av de som faller fra videregående, får langvarig manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. Ikke alle har foreldre som er villige til å stå på med lekser igjennom barneskolen når det går trått.

Frafallet starter i barneskolen, der noen har annen ballast enn andre. Det er ikke så ulikt her, men over tid vokser forskjellene i takt med at foreldrene har mer og mer å si. Det absolutte frafallet skjer i løpet av ungdomsskolen. De som skal begynne på videregående i år vet man allerede stort sett om vil greie det eller ikke.

Ungdomsskolelærere leverer fra seg elever de har sett blitt mer og mer ulike i evner de tre årene de har hatt dem. Det ble verre etter Kunnskapsløftet. Og barna står der. Med en rett til videregående utdanning. Litt avhengig av inntaksgrenser er det fullt mulig å bli russ uten å ha bestått en eneste eksamen. Folk som har vanskelig for å lese brev fra fastlegen og som har slitt med et pensum de aldri har kommet igjennom, skal nå ha enda mer teori.

Utdanningsdirektoratet har sagt nei til at man kan ta opp igjen fag fra ungdomsskolen som privatist. Det ville blitt for populært. Man snakker om et ekstra år etter ungdomsskolen, når det allerede er altfor, altfor seint. Nivådelt undervisning er ikke lov. Man skal ikke ha ulikt pensum for ulike ferdighetsnivåer. Og tanken bak er veldig god og har historiske røtter. Men likt for alle er ikke rettferdig.

Jeg har et nytt konsept jeg vil lufte: Rett til en grunnskoleutdanning. Sett inn et ekstra år før ungdomsskolen for de som trenger. Ta timer fra andre fag og sett inn i norsk og matte for de det gjelder. Ta ungdomsskolen over flere år om nødvendig.

I dag har vi ikke en rett til videregående utdanning. Vi har et system for å omgjøre vårt svik til ungdommens ansvar.