I «Der hvor roser aldri dør» blir Varg Veum oppsøkt av en mor som i 25 år har levd i uvisshet om hva som skjedde med datteren. Hun vil at Veum skal gjøre et siste forsøk på å finne ut hva som skjedde med treåringen som forsvant mens hun lekte i sandkassen.

Staalesen sier han prøver å formidle noen av opplevelsene som de berørte kanskje gjennomgår.

- Jeg har ingen illusjoner om at en romanforfatter kan finne løsninger på slike saker, men dette er saker veldig mange kan identifisere seg med. Som krimforfatter har jeg vært opptatt av å skrive om hverdagsmennesker som havner i spesielle situasjoner.

- Skjønnlitteraturen har den fordelen at sakene som regel blir oppklart. Og det må man jo håpe skjer i virkeligheten også. Det er bedre å få et svar enn å leve i uvisshet resten av livet.

«Der hvor roser aldri dør» er Staalesens attende bok om den bergenske privatetterforskeren. Den første ble utgitt i 1977 og Varg Veum kan dermed feire 35-årsjubileum.

Les anmeldelsen av «Der hvor roser aldri dør».

- Hvordan er Varg Veum i dag, sammenlignet med 1977?

- Han er på mange måter den samme siden han er en kronologisk helt. Handlingen foregår ti år tilbake i tid, så i den første boken var han 34 år, mens i «Der hvor roser aldri dør» er han 59. Han er nok litt mer moden nå. Og litt mer forsiktig. Hvis han treffer noen skumle typer ringer han heller 112 enn å konfrontere dem selv.

- Blir du aldri lei ham?

- Nei, faktisk så ser det ikke ut til at jeg blir det. Måten jeg unngår det på er at jeg hele tida også jobber med andre ting. Nå sitter jeg med tre nye Varg Veum-bøker i hodet, så jeg har ingen planer om å pensjonere ham med det første.