ØYAFESTIVALEN: Det enkle er ofte det beste. Med unntak av innlånt trommehjelp, har søstrene Klara og Johanna Söderberg kun stemmene de er født med, en gitar og et keyboard å rutte med når de tar fatt på Øyas største scene. En oppgave som ikke er uten utfodringer.

Å spille sparsommelig anlagt americana forran tusenvis av ettermiddagsyre festivalgjengere gir deg lite spillerom rent dynamisk. Og skravla fra de mange piknikkene på området er tidvis en stemningsdreper.

Men jentene gjør allikevel det de kan best, å kle sine bittersøte countrysvisker opp i tostemte vokallinjer med nesten komisk presisjon. Samspillet mellom Söderberg-søstrene er så overveldende at det nesten må ligge en søsterlig intuisjon til grunn. Det er hele er så nitidig perfeksjonert at det nesten blir for mye av det gode, men det blir litt bakvendt å rasle med sablene fordi noen er for flink.

Man kan si at seansen blir litt fattig på stemningsmessig variasjon, men mye av det må tilskrives formatet. Med et så nedstrippet utgangspunkt, har man begrenset med dynamiske muligheter med en så massiv tilskuerskare. De prøver dog å sette inn et ekstra gir på tampen.

«Emmylou» får de fleste av publikummerne på beina. «The Lion´s Roar», for øvrig en av fjorårets vakreste låter, kommer kuriøst nok med tung headbanging en hardrocker verdig. Tempoet skrus betraktlig opp i avslutningsnummeret «King of the World». Man skulle gjerne hatt et par til av de øyeblikkene, men det er plukk på en av sommerens siste og vakreste festivaldager.