ANMELDELSE: Den døde kroppen og begjæret er sentrale motiver i Peter Sercks siste roman. Men det pirrer ikke leseren. Eldre mann møter yngre kvinne. Eldre mann forelsker seg. Det er ikke et ukjent plot Peter Serck behandler i sin femtende roman «Anna Maria Harm». I boka er det lummer Oslo-sommer når den middeladrende galleristen Viktor Malling skal huse en kontroversiell utstilling av den lovende, atten år yngre kunstfotografen Anna Maria.

Døde mennesker

Det går som det må gå når tilårskommen mann møter attraktiv kvinne i litteraturen, begjæret blomstrer - i alle fall den ene veien. Men som kjærligheten ellers, går det heller ikke her friksjonfritt for seg. Peter Serck skal ha kreditt for at han i alle fall serverer leseren en rekke sidemotiver og -historier. Relasjonen mellom Malling og Haram er ikke nok i seg selv til å bære en hel roman.

Forfatteren har utstyrt sin hovedfigur med en god dose eksistensiell angst, i tillegg plages han av tanken på hvilken furore utstillingen til elskerinnen kan skape. Anna Maria Haram tar nemlig bilder av døde mennesker, og ønsker å tematisere både forgjengelighet og samfunnets kikkerholdning.

En sidehistorie er også fremstillingen av en traumatisk erfaring i Mallings liv, beretningen om militærkameraten som begikk selvmord, og som kanskje kunne ha levd — om Malling hadde agert annerledes.

Romanen tenker

Selvmord, kunst og forgjengelighet. Det er altså de store temaene Serck basker med i denne romanen. Det er flere grunner til at det ikke blir stor litteratur av det.

For det første fremstår beretningen som banalt konstruert. Det er ikke få ganger leseren får bokstavert at denne romanen tar for seg forgjengelighet. Gjerne via en pedagogisk forklarende parentes: («de minner meg om min dødelighet»), eller repeterende setninger som «jeg forsøker å glemme min egen dødelighet, min endelighet som menneske, som jeg aldri har meg så bevisst før som nå», og så videre.

Her er det altså romanen som tenker for leseren, og ved å insistere på å være en eksistensiell roman gjennom å gjenta en rekke klisjeaktige fraser, framstår den bare som pompøs.

Serck har dessuten en vei å gå rent språklig. Han kjeder leseren med sin lite varierte presensform: «Jeg går og legger meg (...)», «jeg tar med meg morgenkaffen», «Jeg sitter og grubler over hvorvidt Annas foreldre hater henne».

Resultatet av en så monologisk og språklig flat fortellerstemme er at Viktor Malling aldri blir den filosofisk undrende og interessante romanfiguren Serck tilsynelatende vil skape.