ANMELDELSE: Vi nordmenn har en tendens til å tenke vi er best i verden på det meste — sånn i forhold til folketallet. Det gjelder også litteratur. Men akkurat der er Island — med sine 320 000 innbyggere - nokså suverene.

De siste årene har det kommet overveldende mange gode fortellinger fra sagaøya. Sist ut er Kristín Marja Baldursdóttir. Hun er tidligere oversatt til norsk med «Måkelatter» (2006), og ble samme år nominert til Nordisk Råds litteraturpris for fortellingen om Karitas, som nå foreligger på norsk.

Sterke kvinner

«På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.

Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. 

En begavelse

Jeg-fortelleren er den yngste av døtrene, Karitas. Ved siden av å være et underholdende epos fra forrige århundre, er dette er det også en kunstnerroman.

Karitas har en sjelden tegnebegavelse, og blir hjulpet til København av den vakre embedsmannsfruen Eugenia — en blanding av Anna Karenina, en Ibsen-kvinne og en av Hamsuns irrasjonelle ulykkelige antiheltinner.

Vi følger Karitas fram til annen verdenskrig. Hun forelsker seg i den djevelsk sjarmerende drømmeren Sigmar, også han som hentet fra en Hamsun-roman. Hun havner på et gudsforlatt forblåst sted, der Sigmar er borte på fiske det meste av året.

Selv går hun gjennom barnefødsler, mørke vintre, hjelpsomme og lett påtrengende nabokoner — og nattlige mareritt der hun hjemsøkes av ravner og gjenferd. Denne boka har det meste. Dramatiske naturskildringer, kjærlighet, død, kvinnekamp.

Fantastiske typer

Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.

Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.

Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.