ANMELDELSE: Hun har rundt 30. 000 lesere på bloggen, www.linniiie.com, hver dag, og hun har mottatt priser for å være Norges beste blogger og mest sexy kvinne. Men Norges mest sexy kvinne har også, noe paradoksalt, anoreksi, noe som har ført til sykehusopphold, psykiaterbesøk og tung medisinering.

Selvutleverende tekst

Myhre har alltid vært åpen om problemene sine, og pakket dem inn i en god dose svart humor på bloggen, men i debutboken får vi en mer naken framstilling.

Bildeillustrasjonene er strippet bort og alt sosialt liv nevnes bare indirekte. Igjen står en dagboktekst som er preget av mørke og isolasjon og som står i sterk kontrast til de lyse, stylede magasinforsidene hun også smykket dette året.

Glamouren eksisterer ikke her, og hverdagslivet er fylt av problemer: «Jeg kan ikke overnatte hos noen, jeg kan ikke spise middag hos noen, jeg kan ikke spise noe som helst hos noen, og jeg kan ikke ta imot besøk nær et planlagt måltid i frykt for at de ikke skal gå tidsnok.»   

Det framstår som helt absurd for friske mennesker, men Myhres beskrivelse av hvordan en spiseforstyrret tenker er overbevisende og sterk.

Og når hun klarer å sette det inn i sammenhenger som er større enn henne selv, og den bobla hun lever i, blir teksten på sitt beste:«Jeg husker hvor mange gram jeg spiste til frokost, men om jeg satte på radioen for den stakkars fuglen eller ikke — det kan jeg ikke huske.»  

Kjent tematikk

«Evig søndag» sender fort tankene til Mette Karlsviks debut fra 2005, «Vindauga i matsalen vender mot fjorden», som hun fikk Tarjei Vesaas? pris for. De to romsdalingene skriver begge om anoreksi, men på vidt forskjellige måter.

Der Karlsvik er lyrisk og metaforisk er Myhre konkret og detaljert, til det omstendelige: «Jeg spaserer bortover mot bussholdeplassen, mens jeg ser meg bakover så bussen ikke skal komme før meg. Idet jeg er borte ved holdeplassen, ser jeg at den ikke kommer før om fire minutter. Fire minutter betyr minst ti, så jeg spaserer heller tilbake veien jeg kom, og hekter en bysykkel demonstrativt av stativet.»

Det kan fungere som et bilde på den numne tafattheten hun sliter med, men det blir fort kjedelig lesing. Prosaen er ikke god nok til å forsvare alle de lange, innholdsløse utlegningene.

Lite å le av

Myhres glitrende nihilisthumor, som har gitt bloggen hennes så mange fans, har dessverre  ikke tålt overgangen til bok så godt, som ren tekst blir alt hatet mot andre mennesker og «Jeg ønsker dem døde»-setninger mer pubertalt enn morsomt. Men så er også Myhre svært ung, og forhåpentligvis bruker hun de neste åra på å både bli frisk, og på å skrive flere bøker.