Albumnyheter fra Stian Westerhus, Béla Fleck/Marcus Roberts og Helle Brunvoll.

Tips oss 2400
STIAN WESTERHUS: Besettende klangreise.

STIAN WESTERHUS: Besettende klangreise.

5

«The Matriarch And The Wrong Kind Of Flowers»

  • Artist: Stian Westerhus
  • Plateselskap: Rune Grammofon/Musikkoperatørene
 
BÉLA FLECK/MARCUS ROBERTS TRIO: Banjo og pianotrio i sømløst samspill.

BÉLA FLECK/MARCUS ROBERTS TRIO: Banjo og pianotrio i sømløst samspill.

4

«Across the Imaginary Divide»

  • Artist: Béla Fleck and the Marcus Roberts Trio
  • Plateselskap: Rounder/Naxos
 
HELLE BRUNVOLL: Godt igjen fra mainstreamfundert sanger.

HELLE BRUNVOLL: Godt igjen fra mainstreamfundert sanger.

5

«Your Song»

  • Artist: Helle Brunvoll
  • Plateselskap: Prophone/Naxos
 
ALBUM: Stian Westerhus (33) er best kjent som gitaristen som kan sette fyr på en hver låt og et hvert band med sin svære energistrøm og mangetempererte klangpalett.

Men på hans tredje album i eget navn, «The Matriarch And The Wrong Kind Of Flowers», er det den kontrollerte komponisten/musikkmakeren Westerhus som inntar hovedrollen.

At han bruker gitaren som lydgenerator, blir et mindre og mindre vesentlig poeng jo lengre inn i albumet lytteren kommer. Hvilket rimer med Westerhus' egne ord om at han ikke ser seg selv om gitarist, men en musiker som uttrykker seg via gitar og nødvendig elektronisk lydmanipuleringsverktøy.

For det nye albumets del kommer den berømmelige etterklangen i Emanuel Vigeland-museet i tillegg. Men også den blir en nøye avstemt detalj i en helhet som kan beskrives som en litt over 40 minutter lang klangreise gjennom et skiftende lydlandskap der ikke en eneste gitarist er synlig.

STREIT melodi og rytmikk er nesten totalt fraværende der Westerhus bygger sine klangmasser. I stedet lager han bildeskapende forløp som kan utløse assosiasjoner som «poetiske industrilyder» eller «barokkensemblet møter spellemannslaget til jam», og på finurlig vis har han klart å skape en slags harmonisk logikk i den musikalske, enn si musiserende framdriften.

Dette er besettende og fascinerende musikk som ville hørt like naturlig hjemme på Ultimafestivalen eller en kirkemusikkfestival som på Øya eller Oslo Jazzfestival — der Westerhus for øvrig spiller med Trondheim Jazzorkester i morgen, men da med bestillingsverket fra fjorårets Moldejazz, «Ripples, raptures and disbelief».

AMERIKANSKE Béla Fleck (54) er banjofantomet som gjorde femstrengersbanjoen til noe langt mer enn et kuriosainstrument innen rock, jazz og klassisk musikk. Marcus Roberts (49) er den blinde pianisten fra Wynton Marsalis' band på 80-tallet, en musiker som gradvis har utvidet sitt uttrykk til å omfatte både tradisjonell og moderne jazz pluss klassisk musikk.

Da de to omsider møttes på en jamsession for et par år siden, ble det starten på et samarbeid som nå er dokumentert på albumet «Across the Imaginary Divide».

Med Roberts-trioens Rodney Jordan (kontrabass) og Jason Marsalis (trommer) som medspillere, gir Fleck og Roberts seg i kast med et oftest bluesfundert originalrepertoar der samspillet mellom piano og banjo er akkurat så virtuost sammenvevd som ventet. Roberts' komposisjoner er hakket mer «jazz» enn Flecks, men mer enn «jazz-møter-bluegrass» byr albumet på et forbausende homogent og organiskklingende uttrykk der ikke minst Flecks stadige variasjon mellom ulike spillestiler gir musikken dynamikk og appell.

DRØYE tre år etter den strålende albumdebuten med «In Our House» er sanger Helle Brunvoll tilbake med «Your Song» - ikke Elton John/Bernie Taupins, men sin og ektemann/gitarist Halvard Kauslands.

Tospannet står også for det øvrige repertoaret på albumet, mainstreamfundert og med tidløs ro i både den melodiske og harmoniske utpakningen av hver enkelt låt.

Brunvolls eksemplariske tekstformidling er rein lyttefryd, og det samme er Kauslands gitarspill, det være seg i melodiføring eller i dialog med sangeren, den svenske bassisten Hans Backenroth og trommeslageren Roger Johansen.

Grepet med å gjøre uttrykket mer transparent enn på «In Our House» er dristig, men vellykket, og når Brunvoll på toppen av det hele leverer en god komponistdebut med «The Apple Tree», er det bare å takke, bukke og vente i spenning på om hun og Kausland er klar for den neste utfordringen: Å levere et like fint album med norsktekstede originalmelodier.