ANMELDELSE: Ingen norske forfattere bruker stedsnavn som Kjartan Fløgstad. Ikke nok med at den nye romanen hans heter «Nordaustpassasjen». Bare noen få sider ut i boka har vi rukket å møte Haparanda, Petersburg, Narvik og Hanoi; Buenaventura, Beijing, Buenos Aires og Amoy.

Stednavnsmykker

Stedsnavnene er som smykker i Fløgstads tekst: de blinker på samme tid både av eventyr og virkelighet, de er magisk-realistiske i ordets egentlige forstand.

De fleste nye norske romaner i dag inneholder få eller ingen stedsnavn. Å lese Fløgstad er blant annet å bli minnet om hvor snål vår vanlige norske måte å skrive om verden er — stengt av både mot geografiens og historiens kaos.

Handlingen i «Nordaustpassasjen» beveger seg fra Dudinka i Sibir til Veracruz i Mexico, med stopp i blant annet Wroclaw, Almería og Oslo underveis. Det er en overveldende reise. Og umiskjennelig Fløgstadsk.

Det er da også problemet: På eller annet tidspunkt slutter språkets og stedsnavnenes rikdom å være et tegn på verden, og begynner i stedet å framstå som et uttrykk for forfatterens unike vidd, lærdom og erfaringsbakgrunn (samt hans svært tykke atlas).

Science fiction

Leseren reiser også i tid. Romanen fortelles fra et punkt om lag ti år fram, hvor kapitalismens totale triumf og altomfattende krise helt har underminert det statssystemet vi kjenner i dag.

I denne usikre verden er det fortelleren Kjell Kistefjell forsøker å finne seg plass — samt nøste opp beretningen om de to spanske tvillingene Augustín og Epifanio Neander, som ble reddet unna den spanske borgerkrigen for en oppvekst i henholdsvis Mexico og Sibir.

Underveis forsøker forfatteren også å flette inn en drøfting av 22. juli, og den påfølgende norske debatten. Litterært er dette bokas svakeste partier, enøyde repetisjoner av Fløgstads tidligere innlegg, haltende integrert i helheten.

Oppgjøret med hatkulturen på Vestkanten munner likevel ut i en romanpoetikk, en ambisjon om å fortelle «om erfaringar og livsformer som vil vera ukjende for borgarskapet», for å avsløre for oss nordmenn «at verda ikkje er identisk med vår eiga erfaring, men framand og rik».

Retthaveri

Det lyder vakkert, og ville vært viktig — om det ikke hadde vært for at denne utforskinga av det ukjente så konsekvent leder tilbake innsikter Fløgstad besitter fra før.

«Nordaustpassasjen» er en løsere og mer karnevalsk roman enn «Grand Manila» og «Grense Jakobselv». Samtidig deler den forgjengernes interesse for fortidas nærvær i nåtida, ringvirkningene av 1900-tallets ideologiske prosjekter — regimene som «styrta frå utopiens tynne luft» og ble «borte i det botnlause havet av historie».

Men mens Fløgstad her suser i racerfart gjennom de kaotiske ruinene både av gårsdagens og dagens erfaringer, fylles boka hans verken av sorg eller forundring. I stedet gjennomsyres teksten av en usjarmerende glede ved endelig å kunne få helt rett — uansett hvor tragisk alt måtte være.

Det er vanskelig å se hvordan akkurat det skulle bidra til å gjøre verden mer «framand og rik» for oss.