FILM: Det eneste eksemplet på ironi i «Step Up Revolution», den fjerde filmen i «Step Up»-serien, er tittelen, og den er høyst uintendert. I filmen fremstilles breaking og hip hop fremdeles som en grasrotbevegelse, et undergrunnsfenomen, et opprør, en mulighet for dem uten formell innflytelse å uttrykke seg - når samme stil, musikalsk og koreografisk, har vært en av de mest dominerende strømningene i den kommersielle mainstreampopkulturen i de senere år.

Fra tv

Mange av de involverte i filmen har da også hatt danseprogrammet «So You Think You Can Dance» som karrieremessig jordmor. Produsent Adam Shankman, som er dommer i programmet, har sopt med seg skarer av folk derfra, fra koreografene Travis Wall og Mia Michaels til hovedrolleinnehaver Kathryn McCormick til karakteristiske dansere som Stephen «tWitch» Boss og Philip Chbeeb. Det er én stor fordel ved «Step Up Revolution», og det er at så godt som alle rollene fylles av dansere og ikke skuespillere. Så er det ett stort problem ved «Step Up Revolution», og det er at så godt som alle rollene fylles av dansere og ikke skuespillere.

Bra dansing

For dansingen er spektakulær: Hard, rask og presis, koreografert med nese for det storslagne og krydret av flotte stunts. I motsetning til mange dansefilmer, som kjennetegnes av hovedpersonenes evne til å bryte ut i spontan dans i de underligste situasjoner, er dansescenene i «Step Up Revolution» en del av en plan: Dansegruppen «The Mob» forflytter seg rundt i Miami, arrangerer forrykede flashmobs til forlystelse for menneskemengden og YouTube-publikummet, og forsvinner før de kan pågripes for å ha forstyrret offentlig ro og orden. Når en sleip hotellkonge (Peter Gallagher) planlegger å rive bydelen de bor i, får flashmob'ene en politisk hensikt. Men det hele kompliseres selvsagt av at fienden har en fryktelig søt datter, Emily (Kathryn McCormick), som med sin blanding av engleaktig uskyldige trekk og samleiesimulerende dansebevegelser har tenkt en forelsket flamme i «The Mobs» anfører Sean (Ryan Guzman).

Uspennende

Ingen som løser kinobillett vil antagelig bry seg så mye om historien. Men om «Step Up Revolution» skal vurderes som film, og det skal den jo, er det ikke til å komme unna at både eiendomskrigen og kjærlighetshistorien er selve definisjonen av intetsigende. Verken overklasseverden eller de visstnok kreativt boblende bakgatene etableres som steder med egenart eller stemning. Guzman og McCormick klarer, på sitt beste, å te seg nesten naturlig.

Men så lar de armene og bena tale. Da blir alt mye bedre.