Med jevne mellomrom pøses det inn penger for å gjøre Tøyen til et bedre sted å vokse opp. Hvorfor er dette fortsatt Oslos tøffeste oppvekstmiljø?

Tips oss 2400
VIKTIG MØTE: Isabell (22) er oppvokst ved Tøyensenteret. De siste sju åra har hun vært uten fast bopel. Hun skjønner godt at Jan Erik i politiets gatepatrulje blir bekymret når han ser henne, og hører hva hun har å fortelle denne ettermiddagen.

VIKTIG MØTE: Isabell (22) er oppvokst ved Tøyensenteret. De siste sju åra har hun vært uten fast bopel. Hun skjønner godt at Jan Erik i politiets gatepatrulje blir bekymret når han ser henne, og hører hva hun har å fortelle denne ettermiddagen.

BRENNPUNKT TØYEN: Beboere evakueres etter brann i bygård 3. august. 9. juni antennes en rekke bilbranner, og 1. juni løsner en mann skudd på Nav-kontoret (bildet under). 14. mars pågripes en ansatt på et reisebyrå på Tøyen. Mannen antas å inngå i et større narkotikanettverk på Romerike og Østlandet.

BRENNPUNKT TØYEN: Beboere evakueres etter brann i bygård 3. august. 9. juni antennes en rekke bilbranner, og 1. juni løsner en mann skudd på Nav-kontoret (bildet under). 14. mars pågripes en ansatt på et reisebyrå på Tøyen. Mannen antas å inngå i et større narkotikanettverk på Romerike og Østlandet.

LYSPUNKT: — Jeg har lært en del ny slang etter at jeg kom hit, forteller Jonas (12), som er hyppig bruker av fotballbanen i Tøyen-parken.

LYSPUNKT: — Jeg har lært en del ny slang etter at jeg kom hit, forteller Jonas (12), som er hyppig bruker av fotballbanen i Tøyen-parken.

POPULÆRT: I Sverres gate 14 har gårdeierens sønn startet fritidsklubb for beboernes barn. Abel (12), Yussuf (13) og Nadir (13) er glad for å få et ekstra aktivitetstilbud.

POPULÆRT: I Sverres gate 14 har gårdeierens sønn startet fritidsklubb for beboernes barn. Abel (12), Yussuf (13) og Nadir (13) er glad for å få et ekstra aktivitetstilbud.

TIMEOUT I TØYEN-PARKEN: - Vi er bekymret for oppvekstmiljøet, sier de irakiske mødrene Sina (29) og Wella (28), til høyre.

TIMEOUT I TØYEN-PARKEN: - Vi er bekymret for oppvekstmiljøet, sier de irakiske mødrene Sina (29) og Wella (28), til høyre.

Tøyen

Ligger i indre Oslo øst, i bydel Gamle Oslo, det tettest befolkede området i Oslo (44 958 innbyggere per 1. januar 2012).

Bydel Gamle Oslo har hovedstadens høyeste andel mottakere av sosialhjelp. Hele 23 prosent av barna tilhører familier som mottok sosialhjelp i 2011.

Gamle Oslo er den bydelen med klart høyest barnefattigdomsrate i hovedstaden.

Bydel Gamle Oslo har hovedstadens nest laveste brutto gjennomsnittsinntekt per husholdning. Før sommeren meldte Nav at arbeidsledigheten i bydelen har økt. Gamle Oslo topper ledighetsstatistikken for hovedstanden med 4,6 prosent. 

Kilder: Oslo-statistikken 2011, Fafo, Nav

ØKT VAKHOLD: Ti år gamle Sanam (øverst) drømmer om å bli lege eller politi. Karin Hansen (over) og andre beboere i de kommunale boligene forteller om innbrudd, branntilløp og narkoomsetning i oppganger. Eier Boligbygg KA har nå økt vakt- og renhold.

ØKT VAKHOLD: Ti år gamle Sanam (øverst) drømmer om å bli lege eller politi. Karin Hansen (over) og andre beboere i de kommunale boligene forteller om innbrudd, branntilløp og narkoomsetning i oppganger. Eier Boligbygg KA har nå økt vakt- og renhold.

- Tøyen er hardcore. Isabell humper et lite skritt til siden for å få bedre balanse på krykkene. I en bisetning forklarer hun at krykkene skyldes tre somaliere som i forrige uke tok henne for å være ei jente som skyldte dem penger. Misforståelsen ble ikke oppklart før de hadde knust den ene kneskåla hennes.

Nå har politiets gatepatrulje tatt feil også: Synet av den spinkle jenta som sitter skvist inn mellom 10-15 slitne mannfolk på benkene bak Tøyen-senteret og spiser is, har fått politibetjentene Hallvar og Jan Erik til å stoppe bilen. Mennene på benken, som jobber med å komme sin konstante tørste til livs, blir sure når de må tømme ut dyrebare dråper og gå et sted hvor ungene slipper å se dem drikke.

Isabell derimot, som nettopp har fylt 22 år, blir ikke det minste sur for at politiet tar henne for å være mindreårig. Hun blåser i om de tror på forklaringen hennes, at hun er på gamle tomter for å sjekke om 20-bussen fortsatt kjører Kjølberggata. Og hun blir gladelig stående når politiet vil snakke mer med henne.

22-åringen, som er oppvokst rett bak senteret, flyttet til en barnevernsinstitusjon første gang som åtteåring. Deretter ble det ytterligere ti institusjoner og fire fosterhjem. De siste sju åra har hun vært uten fast bopel. Likevel er det Tøyen som er mest hjemme.

Hvorfor hun mener Tøyen er et hardcore sted å vokse opp?

- Du må ha litt bagasje for å klare deg.

- Hvordan har du klart deg?

- Jeg vokste opp med mora mi. Faren min døde av en overdose da jeg var 11. Jeg var ei skikkelig pappajente.

Isabell pirker i asfalten med tuppen av krykka. Så ser hun opp og smiler:

- Livsmottoet mitt er what doesn't kill you, makes you stronger.

Gatepatruljen ved Grønland politistasjon er ute på sin faste runde i Gamle Oslo. På Tøyen lever ett av tre barn under fattigdomsgrensa. Skolekretsen teller under 300 elever, men over 1000 kommunale boliger. 60 prosent av innbyggerne bor i ett- eller toromsleiligheter. Da hovedstadens arbeiderklasse bosatte seg her på slutten av 1800-tallet, gjorde fattigdom, trange, kummerlige boforhold og alkohol livet vanskelig for folk. Sånn er det langt på vei fortsatt. Mens leiligheter i ytterkant av området de siste åra er pusset opp og inntatt av unge, bevisste trendsettere, er de kommunale blokkene rundt senteret første stopp for nyankomne flyktninger. Her plasseres barnerike, traumatiserte familier sammen med kriminelle som skal bryne seg på virkeligheten etter fengselsopphold, og rusmisbrukere og psykisk syke som klare seg selv etter lange institusjonsopphold.

- Mangfold er bra. Vi ønsker oss ikke en kaffe-latte-bydel, men kombinasjonen av rus, psykiatri og barn i boområdet er svært uheldig for oppvekstvilkårene. De har ikke endret seg vesentlig de siste åra, sier Lars Høgmo, som er teamleder i utekontakten i bydel Gamle Oslo. Han har både kontor og bolig noen steinkast fra Tøyen senter og har fulgt dagliglivet i bydelen fra innsida i mange år. Sist høst søkte Høgmo på vegne av bydelen Barne- og familiedepartementet om en halv million kroner til strakstiltak. Pengene har gått til å opprette en ny miljøarbeiderstilling som skal ha fokus på det lille geografiske området rundt Tøyen senter.

Tidlig på 90-tallet skrev media om slumliknende tilstander: Søppel og brukerutstyr i trappeoppganger. Foreldre som ikke turte å la barna gå alene utenfor entredøra. Seinere kom oppslag om gjengproblematikk og ungdomskriminalitet. I 2005 endte en storopprydning med en rettssak hvor flere generasjoner i samme familie ble dømt for blant annet narkotikaomsetning og vold. Deretter tok avsløringene av pengesluket på Tøyenbadet og debatten om plasseringen av Munch-museet oppmerksomheten. Etter en forholdsvis stille periode har politiet og bydelens uteteam de siste par åra igjen observert det de kaller en «bekymringsfull utvikling» i oppvekstmiljøet: Narkotikaomsetning og -bruk, skadeverk og vold, 8-10 åringer som henger med kjente kriminelle. I løpet av det siste halvåret er det løsnet skudd på Nav-kontoret, voksne kvinner er blitt seksuelt trakassert av gjenger med smågutter, biler og boligblokker antent, politibiler ramponert og politifolk kastet stein etter.

- Narkotika omsettes og brukes åpenlyst, samtidig som altfor mange barn er uten voksentilsyn og ute seint om kvelden. I fjor begynte vi å legge merke til at en del gamle Tøyen-gutter i 20- 30 åra med kriminelt rulleblad, hang med en ny generasjon i 17- 20 års alderen.

9-, 10-, 11-, 12- og 13-åringene mangler gode forbilder. Hva skjer når de ser noen slippe unna med avvikende atferd, eller de selv opplever å få kjapp kred? Vi er bekymret for at ungene skal fanges opp eller lures inn i for eksempel kurervirksomhet. De ser så mye dritt rundt seg hele tida. Du kan jo spørre noen av dem om hva de ser på vei til skolen om morgenen, sier Høgmo.

På Lyst kafé sitter miljøarbeider Knut Erling Wedul. Han har lang erfaring fra Tøyen og med ungdom. På slutten av 80-tallet jobbet han på den nå nedlagte Tøyen-klubben. Da drabantbyen Bøler slet med nynazistiske ungdomsmiljøer på nittitallet, ryddet han opp der. De siste åra har han jobbet med ungdom på Oslo Vest. Siden påske har han vært lønnet med statens strakspenger, og er tilbake på Tøyen.

- Tøyen er spennende. Hvor ellers finner man 100 nasjonaliteter samlet på ett sted? Men det er pussig at en bydel med nesten 45000 mennesker ikke har flere aktiviteter for ungdom.

49-åringen bøyer seg ned under kafébordet og kommer opp igjen med en bunke papirer som han legger på bordet.

- Det er ikke noe nytt at man er bekymret for indre Oslo øst. Da jeg jobbet på Tøyenklubben på 80-tallet, var folk derfra involvert i det såkalte Romsåsdrapet. I rapporten «Vi tar gata tilbake», som noen av mine kolleger forfattet i 2003-2004, står det at «enkelte i nabolaget sprer så mye frykt at mange beboere ikke tør å gå ut om ettermiddagen». Det sies at miljøet her var verre den gang, men utfordringene som beskrives i rapporten framstår for meg som identiske med dem vi har i dag: Små barn som er ute i sene nattetimer, som passes på av storesøsken på åtte-ni. Alkiser og narkomane som krangler i parken. Voksne menn som henger i skolegården om kvelden, mens småungene leker rundt.

På kontoret til politiets gatepatrulje rister betjentene på hodet av departementets bevilling til en ny miljøarbeider.

- Hva skal den personen gjøre? Jeg opplever at nok en miljøarbeider er en måte å kjøpe seg fri for kommunen, sier Vidar, som er teamleder.

- Generelt er Tøyen et trygt sted, men veldig mange unger har dessverre et dårlig utgangspunkt. De kommer fra familier som ikke fungerer, med foreldre som ikke har mulighet til å følge opp barna sine, sier kollega Jan Erik.

Vidar nikker.

- Mye av problemet handler om at de ikke har noe sted å gjøre av seg. De kan aldri ha med seg venner hjem. Når åtte mennesker bor på tre rom og kjøkken sier det seg selv. Men en fritidsklubb hadde heller ikke løst problemet. «Fattigdom» er ordet som best beskriver tilværelsen deres. Og da tenker jeg ikke bare på økonomisk fattigdom, men på sosiale forhold og utdanning. Her går miseren i arv. Vi må finne en måte å bryte arverekka på. Få ungdommene til å ta utdanning, selv om foreldrene ikke har gjort det eller kan hjelpe dem med leksene.

De unge politifolkene på politihuset på Grønland forteller om familier hvor to av fire barn er tatt hånd om av barnevernet, om ungdommer som aldri har penger og henger utenfor konsertlokalet og lager bråk når favorittartisten opptrer. Som stjeler andres Iphone for å kunne bytte til seg litt hasj eller en kebab, og som ruser seg for å orke å rane folk og raner for å få råd til rus.

- I behovspyramiden er det et trinn som handler om å lykkes. Hvis du ikke gjør det verken på skolen eller i idrett, så finner du kanskje på noe som gjør at du blir sett opp til i kameratgjengen, sier en.

- Gatepatruljens oppdrag er å få problemene fram i lyset, men vi kommer dessverre stort sett når det er for seint, når noe kriminelt allerede har skjedd, sier Vidar.

Kaffekoppene er tomme på Lyst kafé. Vi betaler og går ut til miljøarbeider Weduls nye arbeidsplass. Wedul nikker anerkjennende mot fasader som har fått ansiktsløftning. Han peker ut ei tom høyblokk. Et skilt viser at den tidligere huset utdanningsdirektoratet.

- Denne bygningen har jeg funnet ut at nettopp ble solgt langt under markedspris. Jeg ringte den nye eieren og fortalte at jeg kunne finne på mye lurt for nærmiljøet i første etasje. Vi ble invitert på befaring, men dessverre har ikke Bydel Gamle Oslo råd. Noe av årsaken er at Oslos femten bydeler allerede betaler leie for mer enn 100000 kvadratmeter som de ikke benytter.

Wedul sukker og peker opp mot himmelen.

- Den har en fin toppetasje også.

Han går videre, men stopper etter få meter. Naboblokka er nedtagget fra bakkenivå og til første etasje.

- Hvorfor er det ikke et system på at noen rykker ut og maler over tagging så snart den dukker opp? Kanskje vi kunne engasjere ungdommen sjøl til å gjøre det? Jeg tror på den såkalte Broken windows-teorien: Er det ille i et bomiljø, med tagging, knuste ruter, mye forsøpling og ulike former for kriminalitet, påvirker dette beboerne, slik at få initiativer til endring blir skapt, og det dårlige bomiljøet videreføres - med mer søppel, tagging, ruteknusing og kriminalitet.

- Flere bydeler i Oslo har klart å snu en negativ utvikling. Jeg mener ikke at en ungdomsklubb nødvendigvis er løsningen, men hva med et kulturhus? Et aktivitetshus hvor både unge og eldre kan treffes? Det er vanskelig å få rekruttert frivillige her, men jeg håper å få til natteravning eller dagravning til høsten. Som jeg sa på et beboermøte i april: Det viktigste er at dere som bor her engasjerer dere og tar gata tilbake.

På en måte er det akkurat det Kristian Moe (23) har gjort. Riktignok er han ikke fra Tøyen, tvert imot, han er fra motsatt side av byen. De siste åra har faren, Steinar Moe, bygget opp en betydelig eiendomsportefølje på Tøyen. I kvartalet mellom Jens Bjelkes gate og Sverres gate har han 180 leiligheter. De siste seks månedene har Kristian brukt tida si på å lage gratis aktivitetssenter for beboernes barn i tilknytning til boligkomplekset.

- Noen var nødt til å gjøre noe. Og når ingen andre gjør noe, så gjør vi det selv, sier Kristian, som har drevet barne- og ungdomsarbeid både i bydelen hvor han er vokst opp og på Sri Lanka. Nå håper han at 6- 14 åringene i farens leiligheter skal like prosjektet hans. Her er tegne- og malerom, musikkrom med fullt band- og dj.-utstyr, flunkende nye datamaskiner, bøker og hyggelige sittegrupper. På åpningskvelden er lokalet så godt som fullt, både av store og små beboere. Nadir (13), Yussuf (13) og Abel (12) sirkler rundt platespillerne. Det er ikke ofte de har tilgang på sånt utstyr. Vanligvis spiller de fotball:

- Resten av Tøyen holder vi oss unna. Det er bare problemer, ruteknusing, slåssing. Du risikerer bank hvis noen tror du har sagt noe galt til lillebroren deres, sier Abel.

Om de er redde noen gang, for eksempel om kvelden?

- Nei, det er det bare foreldre som er. Moren min sier at jeg må komme hjem før det blir mørkt. Helst før åtte, eller halv åtte, til og med, sier Nadir.

- 18.00! Jeg vil at dere kommer hjem klokka 18, korrigerer Mona, Nadirs mor.

Hun sitter ved et bord sammen med andre mødre innerst i lokalet og forteller at hun i tillegg til Nadir har tre andre gutter i alderen tre måneder til 16 år. Hun lovpriser gårdeierens fritidstiltak.

- Leiligheten vi bor i er kjempefin, men miljøet ... Guttene mine klarer seg bra nå. De driver med fotball og gjør det bra på skolen. Foreløpig hører de på hva jeg sier, men jeg er bekymret for framtida. Det er så mye narkotika, vold, alkohol ... Jeg ser så mye rart når jeg er ute og går, sier hun, og viser hvordan hun tviholder i barnevogna når hun triller i nærmiljøet.

- Hjertet mitt banker, jeg går så fort jeg kan.

På betongkassene utenfor Isbjørnen kiosk sitter en guttegjeng i slutten av tenåra og taster på hver sin mobiltelefon. Når Magasinet kommer får de dårlig tid. Vi spør om vi kan være med dit de skal, men får beskjed om at med mindre vi har en femhundrelapp til overs, er det bare å stikke. «Tøyen er et ganske bra sted», men at «det er litt for mye røyking her», forklarer likevel en. Hva de driver med på dagtid?

- Ingenting. Det er ingen som vil gi oss jobb, sier han og trekker på skuldrene, før han løper etter kompisene over torget. Vi står igjen sammen med en mann med slunken ryggsekk, som prøver å finne en stabil knekk i knærne. Et ungt par nedlesset med plastposer leter gjennom søppelkassene. En yr jentegjeng på vei til Tøyenparken fniser og sier Tøyen er et bra sted fordi det er så mange forskjellige folk her. Men litt skummelt nattetid, kanskje?

På hjørnet av Tøyenparken deler Lilletøyen fotballklubb og uorganiserte løkkespillere kunstgressbanen.

- Vi bare ringer hverandre når vi har lyst til å spille. Og så samles vi her. Som regel går det greit å få bruke en del av banen, forklarer de.

- Jeg spilte mer før. Nå er skolen viktigst. Jeg går på videregående og vil bli noe med økonomi, så jeg er her bare når jeg synes jeg har tid, sier den ene.

- Ikke alle som vokser opp her lager trøbbel, smiler Osman (18), som håper å bli elektriker.

- Tøyen har forandret seg mye, særlig de tre siste åra. Nå gir det høyere status å gå med fotballsko enn en røyk i hånda, mener kameraten på 17.

Osman nikker.

- Det er blitt bedre. Men jeg tror ikke jeg vil la barna mine vokse opp her. Faren min har tatt med seg lillebroren min på sju og flyttet til Ammerud, sånn at han skal slippe, sier han.

Høyere opp i parken har flere mødre bredd tepper utover gresset og dekket opp med saft og frukt. Rundt dem løper barn i barnehage- og småskolealder. Fembarnsmamma Sina (29) har foreldre fra Irak, men er selv oppvokst på Vinderen og Slemdal. Siden har hun bodd på Grorud, Ensjø, Grønland og Tøyen.

- Det var en drøm å vokse opp på Vinderen, sier hun med et vemodig smil, før hun legger til at hvis hun fikk velge hvor hennes egne barn skulle vokse opp, så ville det bli Ensjø.

- Der er miljøet en god blanding av flere typer mennesker, samtidig som det er trygt og godt. Nå bor jeg på Tøyen-senteret. Jeg er alltid redd og lar aldri barna gå alene til og fra skolen. Psykisk syke roper stygge ord når de ser oss og narkotikamisbruket har økt de siste åra. Det ser vi hver dag. Du så aldri sånt på Vinderen, sier hun.

Eksotiske butikker, grønne parker, hyggelige kafeer, hovedstadens største bassenganlegg, landets kanskje viktigste kunstmuseum, nærhet til fjorden og til sentrum. Det er også Tøyen. Rektor Grethe Heen tilbringer arbeidsdagene på et solfylt kontor i en rosa og hvit murbygning fra 1882. Hun betegner beliggenheten til skolen sin som nærmest ideell.

- Tøyen er et knutepunkt. Jeg tenker at det må være en drøm å være lærer når du har alle disse mulighetene til å supplere undervisningen, nær sagt samme hvilket fag det gjelder, sier hun entusiastisk.

Den eneste ulempen ved å være sentrumsnær, er ifølge Heen, en altfor liten skolegård.

Hva hun tenker om at både politiet og bydelens ungdomsarbeidere er bekymret for elevene på skolen hennes?

- Jeg tror at oppvekstmiljøet her kan være veldig bra. Og ikke så veldig bra, legger hun til.

- Hvis man ser på Oslo som helhet, så er det masse å ta seg til for den som bor på Tøyen. Men det fordrer kjennskap til hva som skjer og ressurser i form av penger. Alt koster penger. I vår krets er barnefattigdommen stor. Hvis unggutta slippes løs uten grenser, er det fort gjort å bli sugd opp i et lite heldig miljø. Veldig mange mennesker her er nyankomne til Norge. Vi er deres første møte med landet. Det er ikke alltid så lett for foreldrene å skjønne om miljøet utenfor døra er et positivt eller et negativt norsk miljø. Kanskje var det sånn der de kommer fra, at enten så spilte du fotball eller så drev du med narkotika. Her kan noen drive med begge deler, sier Heen.

98 prosent minoritetselever, tusen sosialboliger i skolekretsen og en mobilitet på 25 prosent betyr blant annet at lærerne må tenke opplæring i et videre perspektiv enn det som er vanlig. I tillegg til kulturelle forskjeller og språkproblemer, forholder de seg til en elevmasse i stadig utskiftning og en god del sårbare barn. Selv om rektor Heen pleier å si at Tøyen skole ikke er spesiell i Oslo-sammenheng, og understreke at mange skoler i hovedstaden etter hvert er nesten rene minoritetsskoler, så merker hun at miljøet utenfor skoleporten skiller seg fra en del andre steder.

- Det er noe med å plassere så mange sosialboliger på et sted. Det er ikke bare barnefamilier med dårlig økonomi som bor i leilighetene rundt oss. Det er folk med alvorlige rusproblemer, psykisk syke og «ekte» kriminelle. Det er klart vi merker at det til tider er urolig rundt her, blant annet med ungdomsgjenger som driver med ting vi ikke ønsker. Vi har rutiner på å rydde skolegården for flasker og sånne ting før elevene kommer om morgenen. Naboene ser at det skjer ting her nattetid, og i perioder har vi foreldre som er bekymret for at elevene skal gå til og fra aktiviteter hos oss, sier Heen ettertenksomt.

I dag har bydelen tilbud om diverse aktiviteter for de eldste elevene i skolens lokaler fire ettermiddager i uka. Heens tror et enda større aktivitetstilbud i regi av skolen kan være en del av løsningen på utfordringene i nærmiljøet:

- Jeg skulle ønske vi kunne gjøre skolen til et kunnskapssenter, et enhetlig tilbud med bevertning og ulike fritidsaktiviteter som sjakk og fysisk aktivitet fram til klokka 21 om kvelden. Hvor leksehjelpen kunne gå over i lesestund på biblioteket med servering av varm kakao om vinteren. En av fordelene med å bruke skolen på denne måten, er at den er sentralt plassert og et kjent sted, både for foreldre og barn. Kanskje kunne elevene engasjeres i driften og stå for serveringen? Vi kunne være en positiv motpol til miljø på utsida som vi vil skåne ungene for. Orkesteret vårt er et godt eksempel på at det nytter! sier hun ivrig.

Det året Tøyen skolekorps feiret 75 års jubileum, ble det nedlagt.

- Korps har lange tradisjoner i Norge, men for folk fra andre kulturer er det ikke nødvendigvis sånn. Da det ble flere innvandrere enn norske i bydelen, forsvant mye av det norske, forklarer Heen.

I 2008 startet Oslo musikk- og kulturskole orkester på Tøyen skole, etter modell av et prosjekt i fattige strøk i Venezuela.

- Nå er de sytti orkestermusikerne våre adoptert av Oslo filharmoniorkester! Det er som om fotballaget skulle blitt adoptert av Liverpool eller Manchester United. I våres ble foreldre invitert til Konserthuset. Noen var der for første gang i sitt liv. Og tenk hvor stolte foreldre blir når de får hjem en fiolinspillende femteklassing! Dette noe jeg virkelig har tro på, og som jeg håper kan overføres til andre aktiviteter og være første skritt mot et mer helhetlig tilbud. Men dette er ikke mitt mandat. Alt kommer jo an på politikerne og hva de i øyeblikket interesserer seg for.

Rektor tenker seg om noen sekunder.

- Saken er jo at det skjer en masse rundt oss, men veldig lite akkurat her på Tøyen. Hvis de tar Munch-museet også nå, så har vi ingenting igjen. De burde heller bygge et trendy Munch-museum her, og ruste opp senteret så det ble moderne og tiltrakk seg et annet klientell. I stedet kommer det forslag om mottak for 500 enslige, mindreårige asylsøkere og kommunalt hotell i den tomme blokka som er vår nærmeste nabo. Hva slags hoteller er det Oslo kommune driver? spør jeg da.

Heen sukker og rister oppgitt på hodet, før hun retter ryggen og igjen blir ivrig i stemmen:

- Tenk om Choice-kjeden kunne åpne spa-hotell i det tomme bygget ved siden av skolen? Det hadde vært noe! Tøyen trenger noen som har lyst til å passe på investeringene sine.

Inne på senteret har tre godt voksne damer sikret seg et vindusbord på Tøyenhagen kro.

- Her er det tragisk, slår Karin Hansen fast over pilsglasset.

Venninnene nikker ivrig, men betakker seg når det gjelder ytterligere kommentarer. Hansen derimot, som har bodd i blokka vis-à-vis kroa siden midten av 70-tallet, utdyper gjerne hva hun mener:

- Det er Texas: Narkomane, søppel, dritt, skytevåpen og slagvåpen, salg av narkotika og jeg veit ikke hva. Det er jo nesten ingen norske igjen her. Alt endret seg på slutten av 80-tallet. Da var det vel kommunens politikk å få inn utenlandske barnefamilier.

Karin reiser seg og slenger jakka over skuldrene:

- Dere kan bli med over i blokka mi og se sjøl.

Hun skritter ut av døra og over plassen. I oppkjørselen til blokka hennes står en bil fra et låssmedfirma.

- Det er ikke første gang jeg er her, for å si det sånn, sier låssmeden og forteller at denne gangen er låsene stappet fulle med superlim. Antakelig fordi gjerningspersonen vil slippe å bruke nøkkel for å komme inn.

Karin skritter over låssmedens verktøykasse. Innenfor slår hun armen ut mot en vegg av postkasser. Nesten alle de små ståldørene er brutt opp.

I kjelleren er gulvet og veggen svart av sot etter at noen har forsøkt å tenne på i et hjørne. Karin forteller at kjellerbodene er stengt av fordi det har vært for mange innbrudd der. Hun fortsetter opp trappene til 3. etasje og inn i en lang korridor med dører på begge sider. Hennes leilighet ligger innerst.

Naboens dør bærer preg av å ha vært forsøkt brutt opp flere ganger. Det samme gjelder sikringsskapet.

- For en stund siden mista jeg både lys og varme. Noen skulle hevne seg på naboen ved å skru ut hovedsikringene hans. De tok feil sikring. De tok min, sier hun oppgitt og røsker i den ødelagte skapdøra.

- Det bor mange kjekke utlendinger her, men leilighetene er små og ungene løper i gangene. Det er ikke bra for dem når sånne folk som han der holder til her, sier hun og peker på entredøra til sin nærmeste nabo.

- Det er ikke lenge siden han hadde sex med ei dame på dørmatta mi, midt på blanke formiddagen. Da jeg skjønte hva som foregikk ble jeg så forbanna at jeg reiv opp døra og heiv dem vekk med mine egne hender.

Karin har ringt kommunen og klagd over forholdene.

- Da lurte de på om jeg ville flytte!

På en mur utenfor blokkene i Kolstadgata sitter fire jenter i åtte-ti årsalderen og ser på trafikken. En storebror farer forbi på sparkesykkel. Han er på vei til ballbingen på skolen. Klokka er snart halv ti, men jentene har ikke tenkt seg hjem med det første. Dette er hjemme! Det vil si, en av dem skal snart flytte. Det er hun ganske glad for, for naboen bråker så mye om natta. De andre nikker forståelsesfullt. De er glade de ikke har den samme naboen.

På baksida av senteret sakker politiets gatepatrulje farten og sveiver stille ned vinduet: Hvorfor skjuler en godt voksen mann i joggebukse og T-skjorte seg bak hjørnet av matbutikken, mens han holder øye med kundene som går ut og inn? Har de dumpet opp i et ran?

Det viser seg ikke å være tilfelle.

- Jeg spionerer på dama mi. Norske kjerringer spriker jo for hva som helst! Når a sminker seg og tar med seg masse penger for å gå på Kiwi og kjøpe is, må jeg vel ha rett til å sjekke om det er sant?

Hallvar og Jan Erik kjenner til mannens rulleblad. Han er blant annet dømt for vold mot politiet og voldtekt.

Politibetjentene sender han hjem med beskjed om ikke å vise seg på senteret resten av kvelden og natta.

Det har begynt å regne. I nedgangen til T-banestasjonen har to gutter søkt ly. Det er ikke ulovlig. Mange andre mennesker har valgt samme tilfluktssted denne kvelden. Problemet til disse to, er at den ene er mistenkelig blank i øynene og ljuger når politiet spør ham om navn og alder. Litt verre er det at kameraten tidligere har brukt akkurat dette stedet for å plukke ut ransofre blant T-banepassasjerene. Mens førstemann ikke vil ha noe på sitt hittil blanke rulleblad og raskt innrømmer løgnen, gir syttenåringen - som allerede er kjent av politiet - tilsynelatende faen:

- Jævla tullinger, dere har ikke rett til å plage meg!

De rasende ropene gjaller i betongveggene, mens han rygger mot oppgangen til senteret. Kameraten prøver å holde ham igjen, men må gi tapt. Den rasende gutten går likevel med på å snakke med Jan Erik på tomannshånd. Det viser seg at politibetjenten bare har ett spørsmål:

- Hvordan har du det hjemme for tida?

I et glimt endrer syttenåringens ansiktsuttrykk seg. Men bare i et kort glimt. I neste sekund er det harde draget tilbake. Han strekker seg og roper på kameraten:

- Kom'a, vi stikker. Jeg gidder ikke å stå her med de jævla tullingene.

I politibilen har gatepatruljens Jan Erik og Hallvar fått en passasjer: Isabell.

Politibetjentene kan ikke ignorere at Isabell sier hun ikke har hatt mensen på to måneder og tror hun kan være gravid. Jan Erik har vært på apoteket og kjøpt test, nå er de på vei til politihuset hvor en kvinnelig betjent skal hjelpe Isabell med graviditetstesten.

- Isabell, sier Jan Erik alvorlig. - Hvis du er gravid, kommer jeg til å arrestere deg for narkotikabruk på grunn av barnet. Da blir du i så fall tvangsinnlagt. Forstår du det?

- Ok, sier Isabell og trekker på skuldrene.

- Jeg vil uansett ikke ha dette barnet. Jeg er for ødelagt. Dessuten vil jeg ikke gjøre det samme mot mitt barn som mora mi gjorde mot meg.

Mindre enn en halv time seinere står Isabell i luftegården utenfor Politihuset på Grønland. Hun har hilst på gamle kjente, skravla og fortalt om oppturer og nedturer. Om gamlekjæresten som banket henne, om småbrødrene hun er så glad i, om drømmen om å bli interiørarkitekt og fosterforeldrene som brukte en av hennes tegninger da de skulle bygge hus, om tidligere tvangsinnleggelser og fengselsopphold og om det heftige temperamentet hun er i ferd med å få bukt med.

Nå strekker hun den ene krykka opp mot himmelen og jubler: RFSUs graviditetstest er negativ. Viser at Isabell ikke har barn i magen.

- Kan jeg stikke da?

Jan Erik nikker.

- Men ta vare på deg selv. Hvis det skulle vise seg at du likevel er gravid og ruser deg, kommer jeg til å hjemsøke deg, sier han og gir henne et vennskapelig dunk i ryggen, før han lukker henne ut av jernporten.

- Slapp av, jeg skal legge meg inn på Tyrili, roper Isabell, og forsvinner så raskt krykkene kan bære henne.


rja@dagbladet.no