ANMELDELSE: Ida Løkås vant Schibsteds manuskonkurranse med denne fortellingen om Jamie, som vokser opp i Little Venice, London.

Fjortenåringen tilhører byens white trash der han bor på den gale sida av elva, omgitt av trygdede, alkoholikere og fattige alenemødre.     

Jamies egen mor har to jobber og arbeider kontinuerlig. Hun er glad i Jamie, men faller for de gale mannfolka.

Så Jamie trekker ut, henger med småkriminelle Charlie, med den antatt pedofile naboen Mr. Allen, og med Ariel, som Jamie begjærer intenst.

Utypisk

Miljøet Løkås skildrer er utypisk for en norsk debutant.

Det er et pluss. Hun gir et troverdig bilde av stemningen i et boligområde for folk nederst på rangstigen. Likegyldigheten og aggresjonen ligger i tykke lag. Her risikerer man å bli banket opp for et rykte. Slik Mr. Allen blir.

Den tidligere fotografen introduseres slik: ««Sjekk ut pedobrillene på han der.» Charlie nikker mot en liten, tettbygd mann som låser sykkelen sin fast til en lyktestolpe noen meter fra oss. Det er Mr. Allen fra blokka vår. Han er en halvgammel fyr som ingen kjenner, men som alle baksnakker.»

Guttene sitter og betrakter ham: «Jeg visste ikke at det er noe som heter pedobriller,» sier jeg med lav stemme. «Jo da, det der er klassiske pedobriller. De har dem alltid i filmene»[...] «Men kanskje Mr. Allen ikke vet at det er pedobriller? De reklamerer jo ikke akkurat med det,» sier jeg. «Hva er du? Støtteforeningen for pedofile?»»  

Som på film

Sitatet illustrerer det direkte og ujålete språket, humoren, og kravet om konsensus blant beboerne. Storebroren til Charlie prenter inn i Jamie: Du er enten med oss eller mot oss. Utdraget sier også noe om virkelighetsforståelsen.

Som Charlie ovenfor, referer også Jamie stadig til film. Han opplever ofte at han handler på en måte som minner om en filmscene. Antakelig uttrykker dette Jamies livsfølelse: Det kjennes som han følger et manus der valgmulighetene er få. Fremtiden er spikra for sånne som ham.            

Også for leseren minner deler av boka om noe man har sett på film. Partier fortoner seg som stereotype, litt banale.

Når dette ikke velter romanen, skyldes det at det er en fjortenåring som har perspektivet, og at portrettet av ham er godt: Følsomt uten å bli sentimentalt. Bare slutten blir i overkant tårevåt.    

Lun

«Det fine som flyter forbi» er en sjarmør av en debut, der romanform og hovedperson speiler hverandre.

Både fortellingen og Jamie slentrer fredsommelig, men ikke uengasjert, gjennom en sommer. 

Tragedien, den potensielle, vaker i overflaten. Det gjør også spørsmålet romanen dreier rundt: Hvilken mulighet har i realiteten en gutt som Jamie til å komme seg ut av dritten og gripe det fine - så det ikke flyter forbi?