ANMELDELSE: Det er alltid tvetydig å lese Jan Roar Leikvolls romaner.

Han har de vakreste, mest poetiske og kjærlighetsfylte hyllester til skjønnheten og kunsten og kjærligheten. Men da lagt til en virkelighet så rå og bestialsk at det i passasjer kan være kvalmende lesning.

Denne  nokså risikable balansekunsten har han tidligere mestret så suverent, at det har gjort ham til en av de mest originale stemmer i nyere norsk litteratur. I «Bovara», derimot, er jeg usikker på hvor vellykket det er.  

Rå dyriske drifter

Der debutromanen «Eit Vintereventyr» (2008) ble lagt til en slags konsentrasjonsleir, og dystopien «Fiolinane» (2010) til et endetidsaktig landskap — er «Bovara» lagt til et middelalderliknende kloster. Liksom i de to foregående har også denne boka en naiv hovedperson, som i sitt enfold har bevart troen på kjærligheten og skjønnheten i en virkelighet der menneskene har mistet sin menneskelighet - og følger rå dyriske drifter.    

Jeg-personen Frrok er gartner i et kloster. Han ble sendt dit da han var liten gutt, etter at han begikk en bestialsk handling mot liten en jente. Frrok fremstår som en tomsing, delvis hundset av klosterbrødrene. Men han har en gave — en guddommelig vakker sangstemme.       
Frrok er til forveksling lik hovedpersonen i «Eit Vintereventyr». Han er en mann som vil være kvinne. Han drømmer om vakre sko og langt lyst hår.

Han elsker Flori. Den fete munken Flori, som knuller grisunger til døde - i en av bokas mange skrekkelige scener.

Flori som tilbringer nettene på gledeshuset i landsbyen. Flori som «la hendene på skallen min og pressa ansiktet ned, spreidde beina meir og løfta magen så eg fekk den blemmete staken djupt i munnen.»  Et forhold Frronk opplever som den vakreste kjærlighet , men som for leseren er dels kvalmende.  

Nå har Flori sviktet gartnergutten, og stengt seg inne for å skrive. Han fortæres av lengsel etter en kvinne på gledeshuset. Den unge vakre jenta dukker opp, for å finne Flori. Skjebnesvangert nok møter hun Frronk. Han stenger henne inne i grisehuset, og lover at han skal finne Flori...    

Halvgamle overgripere

Leikvoll har i alle sin bøker beveget seg helt på grensen av det spekulative — både i tematikk og setting.  Han har klart balansen, også fordi han har skrevet om eksistenstunge temaer; konsentrasjonsleirer - og en verden ødelagt av forsøpling og krig.  

I «Bovara» derimot, er plott og setting til forveksling likt det vi kjenner fra kriminallitteraturen:  Et middelalderkloster styrt av halvgamle overgripere og ødelagte unggutter. Liksom i psykologisk krim følger vi den kjærlighetshungrige Frroks virkelighetsopplevelse.

Den står i skrikende kontrast til de groteske handlingene som etter hvert utspiller seg, med elementer som synes hentet fra «Nattsvermeren».

Det blir en forutsigbarhet i denne rystende boka, som Leikvoll ikke klarer å løfte seg ut av. Da blir hans slående vakre språk mer en til dels kvalmende belastning, enn en styrke.