Arild Andersens europeisk kvintett med strålende avslutning på Oslo Jazzfestival.
STRÅLENDE: Arild Andersen og Tommy Smith. FOTO: TERJE MOSNES
OSLO JAZZFESTIVAL
- Artist: Arild Andersen Quintet
- Hvor: Nasjonal jazzscene, Victoria
- Tilskuere: 300 (utsolgt)
KONSERT: Arild Andersens internasjonale kvintett debuterte med sin nåværende besetning på Kongsberg Jazzfestival i fjor sommer da den polske pianisten Marcin Wasilewski erstattet danske Carsten Dahl på omtrent den tida det tar å pakke en bag og komme seg fra Warzawa til Kongsberg på raskeste vis.
Nå er han fast i bandet, sammen med Andersens tre samarbeidspartnere gjennom mange år, den skotske saksofonisten Tommy Smith, den tyske trompeteren Markus Stockhausen og den franske trommeslageren Patrice Héral.
Lørdag kveld avsluttet bandet Oslo Jazzfestival foran et fullsatt Nasjonal jazzscene, Victoria.
Det ble en avslutning som kvalitetsmessig sto i stil med festivalens Tony Bennett-start: Høynivå-musisering som til tross for uangripelig autoritet virker uanstrengt, leken og til tider fyrt opp av førstegangsfryd og pur spilleglede.
Uten sammenlikning for øvrig er Tony Bennett og Arild Andersen bærere av flere felles kvaliteter, mest slående evnen til å ivareta en melodis iboende kvaliteter med virkemidler som etter en livslang sorteringsprosess aldri får komme i veien for selve musikken.
I så måte var Andersen — kledelig stolt presenterende sin splitter nye kontrabass med et fryktinngytende løvehode — blant likesinnede lørdag kveld.
Heller ikke Wasilewski er en mann av de store, skyggekastende fakter der han henter musikk ut av den myke tonetettheten sin, og Stockhausen, med og uten elektronikk og sordin, spilte frodigere og mindre akademisk enn jeg kan huske å ha hørt ham. Soliene hans var en stor lytterglede, og det sammen kan sies om Smiths ekspressive eksplosivitet, kontrollert med med sikker smak og sans for dynamisk helhet.
Når så Héral bekreftet at han er en uhyre sjarmerende virtuos av en trommeslager/perkusjonist/abrupt humorist, måtte det bare bli en stor konsert av det, med bl a «Lucia», «Saturday» og «The Fox» som gamle kjente, pluss komposisjoner (formodentlig Andersens?) som iallfall i mine ører var nye.
Blant dem var «Rosetti», oppkalt etter en plass i gamlebyen i Nice og innledet solo av Andersen med en av menuettene fra Bachs første cellosuite. Slik det høver seg et band som favner så mye Europa og europeisk musikk i sitt dypest sett amerikansk-funderte uttrykk.
Nå er han fast i bandet, sammen med Andersens tre samarbeidspartnere gjennom mange år, den skotske saksofonisten Tommy Smith, den tyske trompeteren Markus Stockhausen og den franske trommeslageren Patrice Héral.
Lørdag kveld avsluttet bandet Oslo Jazzfestival foran et fullsatt Nasjonal jazzscene, Victoria.
Høynivå
Det ble en avslutning som kvalitetsmessig sto i stil med festivalens Tony Bennett-start: Høynivå-musisering som til tross for uangripelig autoritet virker uanstrengt, leken og til tider fyrt opp av førstegangsfryd og pur spilleglede.
Uten sammenlikning for øvrig er Tony Bennett og Arild Andersen bærere av flere felles kvaliteter, mest slående evnen til å ivareta en melodis iboende kvaliteter med virkemidler som etter en livslang sorteringsprosess aldri får komme i veien for selve musikken.
I så måte var Andersen — kledelig stolt presenterende sin splitter nye kontrabass med et fryktinngytende løvehode — blant likesinnede lørdag kveld.
Frodig
Heller ikke Wasilewski er en mann av de store, skyggekastende fakter der han henter musikk ut av den myke tonetettheten sin, og Stockhausen, med og uten elektronikk og sordin, spilte frodigere og mindre akademisk enn jeg kan huske å ha hørt ham. Soliene hans var en stor lytterglede, og det sammen kan sies om Smiths ekspressive eksplosivitet, kontrollert med med sikker smak og sans for dynamisk helhet.
Når så Héral bekreftet at han er en uhyre sjarmerende virtuos av en trommeslager/perkusjonist/abrupt humorist, måtte det bare bli en stor konsert av det, med bl a «Lucia», «Saturday» og «The Fox» som gamle kjente, pluss komposisjoner (formodentlig Andersens?) som iallfall i mine ører var nye.
Blant dem var «Rosetti», oppkalt etter en plass i gamlebyen i Nice og innledet solo av Andersen med en av menuettene fra Bachs første cellosuite. Slik det høver seg et band som favner så mye Europa og europeisk musikk i sitt dypest sett amerikansk-funderte uttrykk.
