ANMELDELSE: Jeg kan vanskelig forestille meg den krimleser som ikke kommer til å ha stor glede av Jørn Lier Horsts åttende kriminalroman.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en norsk krim som i større grad innfrir sjangerforventningene. Det må i så tilfelle være Jo Nesbøs «Gjenferd», men jeg lurer faktisk på om ikke «Jakthundene» er hakket bedre.

Samme det. Sammenlikningen med Nesbø er uansett relevant på flere måter, for Nesbø har vist seg som en krimforfatter som er i stand til å treffe veldig bredt, han leses av 15 år gamle jenter og 80 år gamle menn. Det samme tror jeg Jørn Lier Horst kan oppleve med denne romanen.

Den bør leses av alle som liker krim, og det er som kjent skrekkelig mange.

Suspendert

Jeg tror årsaken først og fremst ligger i plottet. Mange krimforfattere lener seg på aktualiteter. De skriver om finanskriser og miljøforurensning, oljeutvinning og menneskehandel, kanskje med et ønske om å si noe viktig om disse emnene, men antakelig også med et håp om at aktualiteten i historien skal gi dem litt ekstra oppmerksomhet under lanseringen.

Som Nesbø har Jørn Lier Horst et blikk for det tidløse i sine kriminalplott. Det er forbrytelsen som står i sentrum, offeret, gjerningsmannen og etterforskeren. Horst interesserer seg like mye for alle sammen, teksten gjennomsyres av hans ønske om å forstå sine karakterer og sannsynliggjøre deres handlinger overfor leseren.

Det er høst i Larvik, det regner på hver side i romanen. William Wisting befinner seg i et mørkt humør. Kjæresten Suzanne er travelt opptatt med sin nyåpnede kafé, datteren Line jobber som journalist i Oslo, sønnen Thomas er soldat i utenlandstjeneste. Selv opplever Wisting at han blir suspendert fra sin stilling som førstebetjent og etterforsket for å ha fabrikkert bevis i en gammel drapssak. 17 år tidligere ble den ung jenta Cecilia Linde bortført og seinere funnet drept. Det var Wistings første jobb som etterforskningsleder, og mannen de til slutt arresterte har siden sittet fengslet. Nå viser det seg at bevisene som i sin tid felte ham var forfalsket.

Gjerningsmannen løslates, og Wisting begynner på egen hånd å etterforske saken på nytt, godt hjulpet av journalistdatteren Line og en pensjonert kollega. Ubehagelige sannheter avdekkes, og når enda ei ung jente blir meldt savnet, kjenner Wisting at alvoret puster ham i nakken.

Mye på spill

Fjorårets Jørn Lier Horst-utgivelse, «Nattestengt», var en god kriminalroman. Høstens utgivelse er veldig mye bedre. Det er altså bare et år mellom dem, likevel framstår «Jakthundene» som en bok skrevet av en forfatter som er bedre på nesten alt.

Det har nok å gjøre med at plottet denne gangen er mer tidløst og implikasjonene større og mer skjebnesvangre. Men det har også å gjøre med en forfatter som åpenbart jobber utrettelig med å forbedre seg i alle ledd, og som derfor lykkes stadig bedre. Karakterene er mer komplekse, miljøbeskrivelsene er mer virkningsfulle, spor og blindspor er godt lagt ut, det virker aldri konstruert, alt passer inn i en troverdig sammenheng.

Og kanskje viktigst: Det står så mye på spill i denne fortellingen, og alt dette klarer forfatteren å formidle uten bruk av store ord eller unødvendig action. Det som skjer i disse regntunge høstdagene i Larvik vil forandre de involverte menneskenes liv for alltid, onde som gode, skyldige som uskyldige.

Ble forfatter

Horsts politifaglige kompetanse spiller som alltid en viktig rolle. Den skaper troverdighet, både i det store bildet og i alle de små detaljene underveis.

Det har den gjort i alle hans romaner, men dette er kanskje den første hvor man med sikkerhet kan slå fast at han nå er minst like god som forfatter som han er som politimann.

Med «Jakthundene» har han levert en kriminalroman av et kaliber få kan måle seg med. Jo Nesbø har jeg allerede nevnt. Henning Mankells beste Wallander-bøker er en annen nærliggende sammenlikning.