ANMELDELSE: I 1955 satte de første skandinaviske turistene seg på flyet til Kanariøyene, og siden har Gran Canaria stått som emblem på den evige sola, kunstige strender og den kvalmende lukta av kokosolje.

Det er dermed ikke et nøytralt terreng Bård Torgersen sender sine tre figurer til i romanen «Voksne og barn».

Mistilpasset gutt

Selve reisen beskrives som en flukt - bokstavelig fra det kroniske regnet, men vi mer enn aner at de tilsynelatende voksne i boka, Rune og Evelyn, også flykter fra noe der hjemme. Teksten etablerer raskt at ferien skal bli noe mer enn paraplydrinker ved bassengkanten og annonsert katalogidyll. Evelyn, barnets biologiske mamma, foretar raskt retrett og isolerer seg i bungalowen, mens IT-arbeideren Rune får status som den oppofrende stefar som gjeter stesønnen rundt bassengområdet. Iver er tolv år gammel, i samfunnets øyne en mistilpasset gutt, utenfor diagnoser, utenfor et rasjonelt og effektivt språk, men med tydelige autistiske trekk.

«Det var alltid et helvete å få i ham fast føde. Han hadde aldri vist noe interesse for det. Bare drikke. Han kunne drikke flere liter melk om dagen. Han hadde nesten alltid hard mage. Avføringen hans kom ut i små, kompakte kuler (...) Men han begynte ikke å spise mer. Akkurat som han ikke begynte å lese skikkelig, ikke klarte å holde i gang en samtale, forsvant inn i seg selv og ikke fikk venner. Medikamenter hadde liten innvirkning. Han var umulig å plassere. Det var det legene og spesialpedagogen sa.»

Dyrefigur

Etymologisk betyr Gran Canaria «dyreøyene», og i fabelen om denne postmoderne kjernefamilien er det nettopp en dyrefigur som opererer som fortellingens motor. Iver nektes plass i hotellanleggets Bamseklubb og blir overgitt til sine ikke alltid kapable foreldre, mens Bamse-figuren opptrer i sin absurde skikkelse i flere scener og gir både groteske og absurde assosiasjoner.

Det groteske og dyriske gjennomsyrer romanen. Det er ikke bare det rullende hodet til Bamse-figuren som oppløser skillet mellom dyr og menneske i Torgersens fabel. Karakterene oppsøker kunstutstillinger som tar for seg skapelsesberetningen, og det kroppslige og nedrige gis plass, blant annet ved at Iver rent fysisk sammenliknes med punkeren G.G. Allin som døde av en overdose, innsmurt i blod og avføring.

Parallell verden

Boka er inndelt i tre avdelinger hvor synsvinkelen veksler mellom Rune, Evelyn og Iver. Alle tre går ut i natta på egen hånd, utopien om familieidyll er for lengst brutt. Muligheten for flukt finnes ikke i det konstruerte, kunstige «Syden», men snarere i de parallelle, ikke-realistiske verdener som romanen etter hvert dikter fram. Boka kan leses som en diagnose over det vestlige menneskets fatigue, den indre følelsen av kjedsomhet og meningsløshet som så vanskelig lar seg fordrive. Romanen kontrasterer dette i en scene hvor Rune passivt passerer en leir av afrikanske båtflyktninger - uten mulighet eller vilje til å agere. Han er gjennomsnittsnordmannen som bare Bård Torgersens originale og grensesprengende prosa kan redde.