ANMELDELSE: Når Hans Fredrik Dahl utgir selvbiografi, vet vi mye om hva den må handle om. Han er allerede sterkt eksponert, han har vært med i norsk offentlighet i 50 år, i bøker, avisspalter og etermedia. Vi vet at det må handle om Quisling og Irving, om kulturradikale publiseringsmiljøer, om intellektuelle overklasser, østlandsk kornadel og katolisismen. Boka byr ventelig også på refleksjoner omkring historieskriving. Bordet er dekket for interessante spill med speilinger og tematisering av egen posisjon.

Dahls største fortjeneste som kritisk historiker har vært iherdig å trekke linjer mellom nazisme-fascisme og den øvrige høyresida.

Han har aldri godtatt at nazismen skulle være et isolert fenomen, han har bekjempet forestillingen om Quisling som dum, gal og slem, og han har påvist forbindelser til miljøer som betakker seg for å bli sett på som brunsvarte. Gjennom mange prosjekter har Dahl — med sine allierte — åpnet rom for større kritisk tenkning rundt høyresidenes mørkere kroker. Det har blitt mye strid i tidens løp.

God lesning

Dahl er en dreven skribent, og teksten flyter kåserende avgårde. Jeg kan nesten høre hans karakteristiske, rolige stemme gjennom linjene. Formen er behagelig fri for eleganterier og ugjennomtrengelige floker, men kan til tider bli noe affektert, med omtaler av seg selv i tredje person og uttrykk som «bevare min munn». God lesning er det uansett.

Men hans dyktighet kan bli hans «verste fiende».

Den kan la ham svinse forbi problematiske punkter ved hjelp av språklige piruetter. Det hører jo forsåvidt med til sjangeren selvbiografi, men litt for ofte unnlater han å sette seg selv i stevne. Kanskje også forlagsredaksjonen har latt seg forføre av den språklige kyndigheten og ikke bedt ham være djervere?

Det beste eksempelet på slikt lumsk språklig illusjonsverk er fremstillingen av engasjementet i «Historisk forlag» — gammelnazi-forlaget han kjøpte.

Hvordan kunne han det, og dette like etter Irving-skandalen?

Her får vi høre at det var fordi et kjøp ble billigere enn å starte forlag selv, på grunn av daværende lovgivning. Et forlag er et forlag, og Aschehoug overtok jo Oktober. Men hva skulle forlaget hans gi ut? Jo, et album med gamle NS-plakater og en NS-veterans apologi for nazistene: «Vi ville et land som var frelst og fritt». Javel, ja.

Mørkets fascinerende stråler

Det er sunt å stille spørsmål ved hegemoniske forestillinger og undersøke hvordan slike blir til. Dette var hardt påtrengt etter krigen, og her har Dahl store fortjenester. Men det må ha skjedd noe med ham i denne prosessen. Et ørlite gløtt av dette skimtes i beskrivelsen av møtet han, Bernt Hagtvet og Guri Hjetnes hadde med nazi-topper på Stefan-hotellet.

Her er det skrekk og fascinasjon. Naziene er høflige og beskjedne, men de har en voldsom utstråling. Ble han hekta på disse strålene?

Det dystre mørket som de historiske taperne befinner seg i, ser ut til å ha blitt et slags rusmiddel for overklassegutten. Han har vært villig til å gå langt — kanskje altfor langt — for å pleie denne stoffavhengigheten. Her skulle han gransket seg sjøl. I stedet påstår han altså at han kjøper nazi-forlaget for å omgå aksjeloven.

Sprekker i lakken

Heller ikke framstillingen av David Irving-kontroversen er overbevisende. Dette er selvfølgelig et smertepunkt for forfatteren, og ikke noe gøy å skrive om. Dahl hadde jo påstått at Irving var et forbilde innen kildekritikk, noe han såvisst ikke var. Ja, hva er egentlig kildekritikk?

Her blir refleksjonene tynne, selv om det er tydelig at han skulle ønsket det hele ugjort.

Risikoadferden har gitt sprekker i lakken.

Det var noe med miljøet

Skal Dahl selv behandles kritisk som kilde, kan to ting trekkes fram som typiske — én bagatell og et mer omfattende symptom. Bagatellen er at han lar foreldrene sine møte pave Johannes Paul II i 1968. Det mer alvorlige handler om Husebygrenda, åstedet for Dahls radikalisering. Dette er bydelen der mange av hans senere venner vokste opp:

«Ja, det var noe eget med Husebygrenda og krigen [...] Aktiviteten i miljøet der, den selvfølgelighet man trådte inn i illegaliteten med, var kanskje av den grunn annerledes enn den vi kjente hjemmefra. Var det i tillegg ideologien, antinazismen som drev dem? Eller følelsen av å eie verden, forme den etter egne forestillinger? Eller var de, som motdagister, båret av en spesiell freidighet? Selv den minst egnede av dem skulle absolutt være med i illegal virksomhet, gjøre sitt for landet og motarbeide nazistene. Det var noe spesielt med dette miljøet.»

Dahl har kanskje latt seg rive med av sin begeistring i denne passasjen, der selv «den minst egnede» — hvem nå det kan ha vært — kastes ut i krigen. Han vet nok at Husebygrenda ble bygget etter krigen, av lærere som hadde vært forvist til Kirkenes.

Men her ser det ut som om nazi-motstanden oppsto i Husebygrenda ante litteram.

Det kan nesten virke som om «miljøet» gis en transcendental karakter, at det er en evig eksisterende krets med tilfeldige nedslag uavhengig av datering. En interessant, metafysisk tanke, men vanskelig å godta her.

Apologi for katolisismen

Minst vellykket er likevel hans korte kapittel om katolisismen. Etter å ha våknet fra et hjerneslag der han opplevde overnaturlige signaler, konverterte han på stedet til katolisismen — den religionen hans bror og kone var innmeldt i. Også her sklir det lett for Dahl, han slipper den obligatoriske læringsprosessen og får medlemskap i «moderkirken» mens han ennå ligger i sykehussenga.

Den siste olje får han også.

Det brukes plass på å forklare hvordan kirken slett ikke er så reaksjonær som den faktisk er, den er for eksempel ikke lenger tilhenger av slaveri. Idealene fra den franske revolusjon (1789) — frihet, likhet og brorskap — skal være i ferd med å trenge inn i læren. Jødehatet er temmet.

Men fascismehistoriker Dahl skriver ingenting om pakten med Mussolini eller den kontinuerlige støtten til reaksjonære diktatorer.

Ingenting om Franco. Ingenting om inkvisisjon og jesuitter. Ingenting om Vatikanbankens mafiaforbindelser.

Ikke ett ord om den nedrige kampanjen mot pater Pollestad eller på motsatt side, den grensesprengende toleransen overfor libertineren Berlusconi.

Dahls katolisisme fremstår som postmoderne shopping der man tar hva man liker og lar resten ligge — kanskje litt på samme måte som hans tidligere radikalisme? — uten at det er noen grunn til å tro at han ikke opplever den som alvorlig.

Den radikale overklasse

Kanskje nøkkelen til apologiene for nazismen og katolisismen ligger i det tredje sentrale temaet i boka — den private beretningen om tilhørighet til et overklassemiljø som samtidig er en slags radikalere. Dette belyser Dahl ved stadig å minne om slektskap og vennskap, fettere og tremenninger, ferieturer og selskaper. Hans vei inn i radikalismen går ikke gjennom sjokkmøte med undertrykte gruvearbeidere eller knusende kølleslag fra politi som rydder demonstranter, men derimot ved initiasjon i et eksklusivt miljø der «alle kjente alle av dem som talte i samfunnet, i hvert fall alle på venstresiden».

Dahl er ingen proletarromantiker, han forteller ikke om møter med det arbeidende folk, annet enn som tjenere på ulike poster.

Han er derimot dypt fascinert av makten, og i et slags naivistisk klimaks lufter han en viss frustrasjon over ikke å ha blitt kalt til enda høyere posisjoner:  «Selv var jeg blant dem som ble stående utenfor. For da min generasjon med den rød-grønne regjeringen endelig kom inn i varmen, var det for mitt vedkommende for sent.» Skulle han blitt minister?

Vel, hvis Hans Fredrik Dahl — av alle — ikke har vært «inne i varmen», er nok denne metaforen moden for skraphaugen.