Jeg har lest din bok «Ditt kompetente barn», og er nå i gang med «Din kompetente familie». Takk for noen inspirerende og nyttige bøker.

Det var en spesiell ting i den første boka som overrasket meg. Når det gjelder de praktiske, daglige gjøremålene i familien, skriver du (fritt etter hukommelsen)

at foreldre ber barna bidra av to forskjellige grunner. Den ene er at enkelte foreldre mener at det er bra for barn å ha ansvar. Her advarer du imidlertid mot en bedrevitende tilnærming.

Den andre er at foreldre trenger hjelp.

Min nysgjerrighet går på flere ting. Kanskje det er jeg som misforstår, men for meg virker det som om du i utgangspunktet betrakter alt praktisk arbeid i en familie som foreldrenes ansvar og plikt?

Mitt syn er at ansvar er knyttet til evne. Et nyfødt barn evner ikke så mye, og derfor er det naturligvis andres ansvar å sørge for det. Men etter som barnet og dets evner vokser, hvorfor skal alt ansvaret plasseres på foreldrene? Ditt poeng ellers i bøkene er jo nettopp det motsatte.

Har jeg misforstått ditt syn på praktisk husarbeid?

Jeg forstår ikke umiddelbart hvorfor du velger å oppfatte det som foreldrene sitt ansvar å gjøre alt praktisk for barnet, når barnet selv evner å gjøre noe av det. Det viktigste er selvfølgelig at alle får sine behov oppfylt, snarere enn bare å gi firkantede regler, og jeg vil alltid vurdere om barnet føler seg komfortabel med å løse problemet selv, og vil alltid gjøre barnet oppmerksom på at jeg er der hvis han eller hun trenger hjelp.

Jeg vet ikke helt om det er sunt for barn å ha plikter. Jeg tenker heller at det er verdifullt for barn å lære å løse praktiske oppgaver. De første gangene man får et barn til å hjelpe til med noe, er det ikke jo ikke til hjelp, men tvert om ekstra jobb for foreldrene. Men denne ekstra jobben gjør man jo for å lære dem å løse oppgaven.

De fleste familier jeg kjenner som ikke har involvert barna i for eksempel matlaging og andre oppgaver, angrer på det seinere.

Hvis jeg trodde at jeg gjorde noe bra for barna ved å la dem slippe alle huslige oppgaver, så ville jeg gjerne vurdert det, men jeg tror faktisk ikke det. Tvert imot tror jeg ikke man skal undervurdere gleden, tilliten og følelsen av samhørighet ved at man så tidlig som mulig blir støttet i at man selv kan finne ut av, bidra og gjøre mange ting.

JESPER JUUL SVARER:

Jeg skrev den gang at foreldre i utgangspunktet kan velge om de vil ha nyttige barn eller pliktoppfyllende barn. Å få begge deler er erfaringsmessig vanskelig. Når det er sagt, er jeg faktisk enig med deg i at det handler om å finne en slags balanse mellom familiens behov og barnas behov.

Det er en annen forskjell som jeg anser som viktig, og som jeg sist omtalte i boka om tenåringsfamilier. Den handler om barns ansvar for seg selv og sine ting, og om deres bidrag til fellesskapet. Hvis vi tar det siste først: Det er ingen tvil om at et barn eller en ungdom som er gratispassasjer - altså ikke bidrar til fellesskapet - mister sin personlige verdighet. Konflikten oppstår tradisjonelt i tenåra, og en årsak er nettopp at foreldrene ikke skiller mellom den unges ansvar for seg selv og sine ting, og ansvaret for fellesskapet.

Når det gjelder yngre barn, er jeg helt enig med deg i at innsatsen må følge evnene, først og fremst de fysiske. Det er en gave til barnas utvikling av både selvtillit og selvfølelse å bli oppfordret til å være så ressurssterk som mulig allerede fra rundt to år. Da er de også svært motiverte.

Et av problemene jeg ofte møter i denne sammenhengen, er vår tradisjon for å forstå foreldrenes omsorg som utøvelse av unødvendig eller uønsket hjelp. Når jeg for eksempel stiller følgende krav til tenåringer, blir en del voksne forarget.

Enhver 13-åring bør ha ansvar for:

* Klær - det vil si vask, sammenbretting og retur til skap og kommode

* Mat - det vil si å kjøpe inn til og lage et anstendig måltid til seg selv, når det er nødvendig

* Arbeid - det vil si skole og eventuell jobb

* Transport

* Fritid

At en ung mann på denne måten er ansvarlig, betyr ikke at han alltid må gjøre alt selv og alene. Det betyr bare at dette er hans ansvar, og at han kan be om hjelp til å håndtere dette når det er nødvendig eller når en annen i familien har bedre tid. Han skal altså ikke handle inn og lage mat til seg selv hver dag, men han skal vite at det er hans ansvar, og at det er et privilegium når andre gjør det for ham.

Det betyr heller ikke at han må gjøre skolearbeid alene, men det er hans ansvar å be om hjelp og støtte når han trenger det.

Det tankevekkende er at ungdommene alltid tar godt imot disse prinsippene, men foreldrene blir enten rasende eller insisterer på å beholde ansvaret - og dermed selvfølgelig makten. Som i alle andre forhold, kan jeg ikke si hva som er rett. Når alle parter i en familie i stor grad trives og konfliktnivået er normalt, er det ingen grunn til å endre noe. Men når det er mange konflikter, er disse prinsippene til stor hjelp for alle parter.

I uttalelsen din «Tvert imot tror jeg ikke man skal undervurdere gleden, tilliten og følelsen av samhørighet ved at man så tidlig som mulig blir støttet i at man selv kan finne ut av, bidra og gjøre mange ting» treffer du rett inn i tidsånden og mange moderne foreldres måte å tenke på, som nettopp karakteriseres av en skjev måte å tenke om kjærlighet og omsorg på.

Til slutt et par ord om plikt: I ethvert fellesskap må medlemmene føle seg forpliktet til å bidra (i motsetning til å kjøre på lystprinsippet). Jeg har ingen innvendinger mot at foreldre sier til barna at det er ting de må gjøre, fordi det er nødvendig for familiens drift.

Min motvilje går på foreldre som krever at deres barn har plikter med den primære begrunnelsen at det er bra for barna.•

jesper.juul@dagbladet.no