ANMELDELSE: «I ethvert fengsel, stort eller lite, med korttids,- eller langtidsinnsatte, vil fangene lete etter fluktmuligheter», skriver Thorvald Steen, og fortsetter:

«Her er det ingen som ser etter måter å rømme på. Det er livsvarig. Her er det ingen fluktveier, og det er heller ingenting å flykte til. Det er ingen frihet der ute.»

Det er få — om noen — norske forfattere som med så stor innlevelse og overbevisning kan skildre tiltagende fysisk hjelpeløshet som Thorvald Steen. Det har han vist i det som nå har blitt en trilogi: Fra ungdomsskildringen «Vekten av snøkrystaller» (2006), da romanens jeg-person får vite at han har en uhelbredelig muskelsykdom. Til denne siste, da han har havnet på pleiehjem i rullestol, langt yngre enn sine medpasienter.    

Brev til datteren

«Balanse» er formulert som et brev til hans voksne datter. Det barnet han i «Det lengste svevet» (2008) vegret seg mot å få, av frykt for at hun ville arve sykdommen. Nå er datteren gravid, og har flyttet til Cape Town med ektemannen. Nina, hans kone, er død av kreft noen år tidligere.
 
Boka åpner med en scene som kunne ha vært fra et torturkammer; innestengt i et mørkt rom, krabbende på alle fire, forvirret og skadet.

Det viser seg at han har blitt glemt i et rom på pleiehjemmet. Og nettopp helsevesenet får det glatte lag i denne boka. Underbemannet med — her er riktignok visse unntak - udugelige folk. Spesielt en ung jypling av en lege, som er så arrogant og ubehøvlet at det nesten ikke er litterært troverdig.  

Bitter og uforløst

«Balanse» er som roman den svakeste av de tre. Her er minner om da datteren var liten, tanker rundt hva han burde gjort annerledes. Det er nattlige mareritt, barndomsminner, erindringsbilder fra ekteskapet. Det handler også om hverdagen på et sykehjem; om forvirrede gamle mennesker som surrer rundt i gangene. Døende mennesker.    

Tonen er mer bitter enn i de to foregående, og kompositorisk nokså løs i fisken. Et slags plott er det riktignok. Sammen med en jødisk krigsveteran og en yndig tidligere danserinne, arver fortelleren en sum penger av sin romkamerat. Det bringer dem på en reise, som vel ikke har den forløsende faktor fortellingen legger opp til.
        
Det er likevel umulig ikke å bli berørt av det som er drivkraften i denne trilogien. Thorvald Steens skildring av muskelsykdommen, som han også selv er rammet av.

Det er gripende å lese beskrivelsen av den tiltagende hjelpeløsheten. Kampen for i det hele tatt å løfte et bein. Nedverdigelsen i å krabbe hjelpeløs rundt på gulvet. Nederlagene, da han stadig faller og må hjelpes til sengs:

En fange med livstidsdom - uten håp om noen gang å slippe ut. Annet enn ved den forløsende død.