ANMELDELSE: Sibir og den transsibirske jernbanen har alltid hatt en tiltrekningskraft på meg, det er noe veldig fascinerende med tanken på å sette seg på et tog i Moskva og ende opp i Vladivostok ni døgn senere.

Men denne dragningen har aldri materialisert seg i en virkelig reise, i motsetning til hos MiRee Abrahamsen. Hun har bodd og studert i Hviterussland og Russland og også hatt en rekke opphold i Sibir hos vennen Ljonja som hun nå ønsker å finne.

Samtidig håper hun å kvitte seg med «jåleri som har sneket seg inn i livet mitt» og finne «mannfolket i seg» på den sibirske tundraen.  

Sibirofile tendenser

Abrahamsen beskriver denne dragningen mot Sibir som sibirofili, som er «noe mellom en tilstand, en legning og en virusaktig sykdom. Den biter seg fast i hjertet og fornekter all form for urbanisme.»

Videre forklarer hun at «trangen til å reise til Sibir vil etter hvert blir så påtrengende at den sibirofile på ett eller annet tidspunkt sannsynligvis må gå til anskaffelse av et russisk visum og dra til Sibir for å stille den tiltagende indre uroen.»  

Skikk og vodkabruk

Mens Abrahamsen begynner på den lange togreisen byr hun også på en rekke tilbakeblikk fra den tiden da hun bodde hos Ljonja i Sibir samt en masse info om Russland, russisk språk og skikk og bruk, ikke minst vodkabruk.

Jeg opplever derfor boka mer som en personlig reiseskildring enn en roman. Det er i faktaopplysningene og reisebeskrivelsene det interessante stoffet ligger, Abrahamsen beskriver dem hun møter på en levende og billedlig måte, men hun og Ljonja blir mindre tydelige. Jakten på ham blir derfor aldri like engasjerende som reisen i seg selv.

Noen steder bikker teksten derimot for langt over i faktaoppramsing, det blir mer som å lese en artikkel  enn en bok.
Men for det meste fører Abrahamsen et veldig uhøytidelig og muntlig språk med mye humor og lite høytravende setninger.  

Tøff dame

I en tid hvor reising handler mest om å legge ut bilder av seg selv og maten man spiser på Instagram, er Abrahamsens reiseopplevelser forfriskende lesning.

Hun må drikke vodka som en innfødt, dytte bort russiske menn som legger seg oppå henne når hun sover og bo på minus tre stjerners gjestehus, men det er åpenbart verdt det for en sibirofil.

 Jeg er nok derimot ikke sibirofil, for denne boken har snarere kurert meg fra å ønske å reise dit, men det er jeg glad den gjorde.