ANMELDELSE: Å sette seg inn i den tragiske situasjonen i Palestina/Israel er forstemmende. Konflikten består av en serie innfløkte tråder der motstridende mål og analyser, uforenlige krav og fåfengte forsøk på å skjære gjennom danner en fullstendig uoversiktlig vev av tidspunkter, begivenheter, lover, forordninger, sikkerhetstiltak og ekspropriasjoner.

Men uansett hvor uoversiktlige flokene er, går utviklingen langsomt og sikkert i én retning: Flere israelske bosetninger, vanskeligere levekår for palestinerne. Det kan ingen bestride.

Boka om Cliff hotell gir et dystert innblikk i hvordan det foregår «på bakken». Gjennom dette ene eksempelet får vi belyst en tung juridisk kamp mot en mektig motstander med mange hoder og mye hemmelighold.

Hvem er rett adressat for bokas hovedpersoner — familien Ayad, som eier hotellet — i deres strev?

Den israelske hæren med sine uoppsettelige sikkerhetstiltak? Politiet? Siviladministrasjonen? Eller er det de kraftig sponsede, ideologisk motiverte bosetterorganisasjonene? Ordføreren i Jerusalem? Innenriksdepartementet? Justisdepartementet?

Fraværende?

Ayadene sendes fra den ene instansen til den andre. De får ikke dokumenter de ønsker og de blir forsøkt presset til å frasi seg rettigheter for å kunne motta erstatning. Et omdreiningspunkt er om noen av eierne har vært «fraværende» på en måte som gjør ekspropriasjon lovlig. Merkelige lover.

Det grunnleggende paradoksale i hele landets situasjon er at Israel ønsker å være en demokratisk rettsstat som skal kunne begrunne sine tiltak utfra allmenne rettigheter og gode prinsipper. Dermed må domstolene finne snedige måter å turnere lover og forordninger på slik at statens politikk tross alt kan gjennomføres.

Det blir mange utsettelser og ubesvarte henvendelser av slikt.

Ekstra ille er det at den såkalte selvstyremyndigheten ikke evner stort, snarere kan det se ut som de gjør vondt verre med sine tiltak.

Scenen med ministeren som jogger gjennom Abu Dis for å promotere en kampanje mot at palestinere tar arbeid for bosetterne, er komisk i all sin triste absurditet.

En imponerende jobb

Yngvil Mortensen har gjort en imponerende jobb med å finne klarhet i dette stoffet. Hun gjør greit rede for sitt arbeide, men forlaget kunne nok ha jobbet noe hardere med teksten — den har litt for mange setninger som kunne vært betydelig klarere med enkle ombygninger. At forfatteren ikke har maktet å fremstille stoffet helt klart på egen hånd, skal hun ikke klandres for.

Det er i sannhet en forferdelig floke — og ypperlig mikrohistorie for å belyse konflikten.