ANMELDELSE: «Det er ingen tvil om at du er en ufullkommen og såret person, en mann som har båret på et indre sår helt fra begynnelsen (hvorfor skulle du ellers ha brukt hele ditt voksne liv på å blø ord ned på papir?)»

Ordene er Paul Austers karakteristikk av seg selv. I memoarboka «Vinteropptegnelser» lar han blikket hvile på episoder i livet, fra barneårene til han som sekstitreåring begynner nedtegnelsene.

Det er blitt en leseverdig bok som spenner fra det poetiske til det ordinære.  

Kroppen

Siri Hustvedt, Austers norskættede forfatterkone, skrev for et par år siden en glitrende bok om egen kropps gjentatte og voldsomme skjelvinger etter farens død. Auster virker inspirert av dette når han nå skriver om hva kroppen hans har opplevd, hva den har nydt og hva den har utholdt.            

Oppmerksomheten rettet mot kroppen er viktig, fordi: «det er der historien begynner, i kroppen din, slik alt også vil slutte i kroppen.» Så Auster forteller, uten å vektlegge kronologi, om barneårenes mange ulykker, om «årene med fallisk besettelse» og «uopphørlig seksuell opphisselse,» om voksenlivets panikkanfall, og om ulykken der han nesten utslettet sin lille familie.            

Slik gløtter vi inn i mange faser av Austers liv; som student i Paris, som regissør og forfatter, som ektemann i to ekteskap, som far og sønn.  

Du-form

Erindringene er holdt i du-form. På denne måten distanserer Auster stoffet fra seg selv. Han vil se seg selv utenfra, og samtidig trekke leseren inn i det, gjøre opplevelsene til leserens. Og mange av opplevelsene han skriver om er allmenngyldige. Det handler om kjærlighet, sykdom, frykt og sorg.            

Samtidig har Austers liv sterke innslag av det ualminnelige.

Flere av historiene kunne utgjort en roman alene: Natten med en prostituert som resiterer Baudelaire prikkfritt, hendelsen der kameraten drepes av lynet noen centimeter fra lille Paul, reisen til Europa på en skip fullastet med kåte studenter, historien om en farmor som myrder farfaren.  

Innover

Selv om Auster skriver om dem rundt seg - om kvinnene, foreldrene, Siri - er det bare seg selv han går tett på. Både moren og Siri skildres i en stråleglans. Moren som glamorøs, begavet og nevrotisk. Siri er «sublimt vakker» og «en av de klokeste hjernene du noen gang har møtt.»

Denne typen tilnærming, med mer hyllende beskrivelser, er ikke så spennende. Fordelen er at de heller ikke er skamløst utleverende.

En kusine som Auster kom i konflikt med da han skrev memoarboka «Ensomhetens grunn» (1982), om forholdet til faren, er den eneste som får sjokkerende hard medfart i boka.            

Variabel

Hva en bok forteller er underordnet hvordan det fortelles. Trivielle hendelser kan bli stor litteratur hvis de er spennende og godt fortalt, men ikke omvendt. Hvor godt Austers livsfragmenter er fortalt, varierer.            

Boka har langtekkelige partier der Auster gjennomgår alle adressene han har bodd på, ramser opp plager og uhell, og innlemmer Siris artige referater fra møter i borettslaget i teksten.

I disse mer oppramsende partiene daler leserens engasjement. Og hvor fengslende er forfatterens skildring av møtet med gonoré og flatlus? Ikke så veldig.  

God lesning

Først i sluttfasen av boka kobler Auster kroppen tydelig til skrivingen. Skrivingen begynner i kroppen, sier han, men bruker lite plass på å utforske dette direkte. Slik sett skuffer boka litt: Leseren hadde håpet at forfatteren skulle gå dypere inn i spørsmålet som åpner anmeldelsen.            

Men skrift og kropp er ikke hovedanliggendet her. Boka er konsentrert om forholdet mellom sinn og kropp, om det psykosomatiske.

Auster erkjenner: «Dette har vært et gjentakende fenomen i livet ditt. Hver gang du kommer til en skillevei, bryter kroppen din sammen, for kroppen din har alltid visst det hjernen din ikke vet, og uansett hvordan den velger å bryte sammen, enten det er med mononukleose eller magekatarr eller panikkanfall, har kroppen din alltid tatt støyten for frykten og de indre konfliktene dine, tatt imot slagene hjernen ikke kan eller vil ta imot.»  

Eller som Per Petterson kort og konsist har formulert det: Kroppen er følelsenes slagmark.

«Vinteropptegnelser» byr på færre 'skåldende, klarsynte øyeblikk' enn ventet - for å parafrasere Auster - men forfatteren er alltid interessant og skriver på sitt beste uendelig vellydende prosa. Her vel ivaretatt av oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen.