ANMELDELSE: Det er ikke ofte at vi må så langt tilbake som til begynnelsen av 1800-tallet i en nyskrevet krim, men det må vi i P.D. James' «Døden kommer til Pemberley».

Forfatteren skriver i forordet:

«Jeg skylder Jane Austens skygge en unnskyldning for at jeg har latt hennes elskede Elizabeth bli innblandet i en traumatisk drapssak.»

Hun sikter til hovedpersonen i Austens berømte roman «Stolthet og fordom». P.D. James har lånt henne og ektemannen Mr. Darcy, og for så vidt de fleste andre karakterene, og brukt dem i denne originale kriminalhistorien.

En mørk og stormfull natt

Elizabeth og Mr. Darcy er lykkelig gift på godset Pemberley, to små sønner har de også fått. Det nærmer seg det årlige ballet som ble innstiftet av Mr. Darcys mor Anne. Det er en stor begivenhet, herskap og tjenere er opptatt med forberedelsene, men når de setter seg ned til middag kvelden før ballet, bryter en voldsom storm løs.

Forfatteren lar oss ane at katastrofen nærmer seg:

«Stemningen inne ble ikke lettere av stormen utenfor. Av og til ulte vinden i skorstenen, og ilden i peisen sprakte og hveste som et levende vesen, og nå og da veltet en kubbe og blusset opp, og de lysende flammene kastet et forbigående rødt skjær over ansiktene på middagsgjestene slik at det så ut som om de hadde feber.»

Seinere samme kveld kommer en vogn kjørende. Ut kommer Elizabeths søster Lydia, nå gift med Mr. Wickham. Hun er hysterisk slik bare engelske kvinner fra begynnelsen av 1800-tallet kan være det. Hun forteller at ektemannen og hans venn kaptein Denny etter en uoverensstemmelse forlot vogna midt i den mørke skogen, og at hun litt seinere hørte skudd. Når Mr. Darcy og to andre mannlige gjester seinere undersøker skogen, finner de kapteinen død og Mr. Wickham gråtende ved hans side.

Klassisk engelsk

Hvis man ikke allerede kjenner Austens roman, tar det litt tid før det store persongalleriet sitter.

P.D. James lar den engelske sosietetens maniske opptatthet av sladder farge sin egen tekst, som er full av små digresjoner knyttet til hvem som har gjort hva med hvem, og hva de andre synes om det. I en krim må leseren som kjent være ekstra oppmerksom på slike detaljer, men etter hvert utkrystalliserer det seg et knippe karakterer som er viktigere enn de andre.

Språklig sett går denne kriminalromanen de fleste andre en høy gang. Den er typisk engelsk i den forstand at den er bortimot fri for action, og først og fremst konsentrert rundt de analytiske resonnementene som til slutt fører fram til svaret på gåten.

Dessuten er den underholdende fra første til siste side.

En roman for Jane Austen-tilhengere og krimelskere, hvor pussig det enn kan høres.