Mandag kom nyheten fra Nansensenteret om rekordsmelting i Arktis denne sommeren. Sjøisarealet krymper. Siden 1979 har det minket med rundt ti prosent per tiår. Dersom CO2-utslippene fortsetter, vil sommerisen gradvis forsvinne, kanskje i løpet av 40 år, viser klimamodellene.

Samtidig tar Statoil nye skritt i ressurskappløpet i Arktis, som skjuler 25 prosent av de gjenværende olje- og gassressursene i verden. De vil starte med å bore ni brønner i den norske delen av Barentshavet i 2013. Så vil de gå videre. De har lisenser i Russland, Canada, USA og på Grønland.

De to nyhetene harmonerer ikke. Det vet utenriksminister Jonas Gahr Støre. I sin tale til oljemessa i Stavanger mandag, sa han at utfordringen i det høye nord er å finne en måte å ta hensyn til energibehov, klima og miljø på en gang, og at dette tidvis synes å være i konflikt med hverandre.

Støre underdriver i sin jakt på dette kinderegget. Han forsvarer satsingen med at verden trenger energi og det sedvanlige «gass er bedre enn kull». Hadde det bare vært gass de var ute etter, hadde det kanskje vært greit. Men det er det ikke. Gassen, med Statoils Shtokman-exit som eksempel, har så langt ikke vist seg lønnsom. Det er oljen Statoil og de andre oljeselskapene vil ha. Statoil viser til oljefunnene på Skrugard og Havis når de skal forklare hvorfor de satser. Dermed faller gassargumentet. Det var svakt fra før. Det europeiske kvotemarkedet er foreløpig ikke stramt nok til at kull droppes til fordel for gass.

Det er funnet fem ganger mer fossiler i verden enn det som kan brennes innenfor scenarioet på maks to grader global oppvarming. Noe må bli liggende. Arktisolje er risikabelt. Statoil vet ikke i dag hvordan den kan utvinnes på en sikker måte. Veien må bli til mens de går, og ansvaret for utviklingen ser ut til å være lagt i deres hender. Norge skal være i front i nord. Verden trenger energi. Men ikke på denne måten. Støre bør gå i bresjen for å ta kontroll og få på plass internasjonale avtaler som ivaretar miljø og sikkerhet i Arktis.