FILM: Noen filmer får en tilleggstyngde ved å ta opp en rystende historie, en kraft som kommer av råvarene snarere enn bearbeidelsen. «Til ungdommen» er sterk, men det har mer å gjøre med tiden som skildres - dokumentaren følger fire ungdomspolitikere gjennom sommeren 2011, med Utøya-massakren som et kullsort origo - enn hvordan regissør Kari Anne Moe former og forteller historiene i filmen. Kraften kommer fra motivet og ikke utførelsen.

Store planer

De fire er Johanne, Sana, Haakon og Henrik. Johanne er en ambisiøs AUF'er med store planer. Sana fra SU må mobilisere mot til å delta i sine første paneldebatter. Haakon er fra et implodert hjem i Bærum og får utløp for uroen i innsatsen for Unge Høyre. Henrik er i FpU, lei av å få kjeft og opptatt av å gjøre den uutdannede moren stolt ved å bli familiens første jurist.

«Frp er jævler»

Johanne gjennomlever infernoet på Utøya. Den lange scenen der hun forteller om livsfaren hun var i, er opprivende. Her er Moe flink til å la Johanne og bildene snakke for seg. Hun forstår at bildene av MS Thorbjørn som klapper til kai og av allsang og kortspill om kvelden 21. juli, ikke trenger noen kommentar.

Hovedpersonene i «Til ungdommen» er genuine og generøse med seg selv. Moe har også et godt blikk for situasjonskomikken som kan oppstå i et politisk liv in spe. Som når en nervøs Sana ringer den selvsikre søsteren før en debatt, og kjekt får beskjed om at «det er bare på spille på at Frp er jævler». Eller når Haakon hilser på sin sidemann i kommunestyresalen og lover å lukte godt de neste fire årene.

For generell

Men «Til ungdommen» blir for generell, for lite gravende. Johanne, Sana, Haakon og Henrik deler den samme fine, brennende og bittelitt keitete intensiteten, men har sprunget frem av svært ulikt jordsmonn, sosialt sett. Det ville være interessant å høre dem snakke om hva det er ved et bestemt politisk miljø, et program, en sak, en ideologi, som gjør at de melder seg frivillig til frontlinjene og legger ned et utall frivillige arbeidstimer i politikken. Det handler ikke om å stille dem til veggs, men å gi dem sjansen til å reflektere og være spesifikke.

«Til ungdommen» burde vært mindre av en hyllest og mer av et portrett.