ALBUM: Mark Knopfler gir ut sitt første dobbeltabum i sin 35 år lange karriere, men det var kanskje ikke så lurt.

Han begrunner det forsåvidt greit: «Jo eldre jeg blir, dess flere sanger ønsker jeg å skrive. Om det er panikk for at tida skal renne ut, veit jeg ikke, men jeg nyter å skrive, spille inn og spille live mer enn noen gang. Jeg snubler nesten over sanger».

I overkant

Vel, det er fint at det flyter bra for tida, men det er ikke vanskelig å plukke ut ganske mange av de 20 sangene her som ikke trengte eller måtte være med på albumet.

Det kunne blitt et solid album, i stedet blir dette i overkant mange låter bygd over samme lest.

Kvantiteten skygger dermed for kvaliteten.

Blues

Men det er lyspunkter her, og de fleste kommer på cd nummer to. Flere av hans bluesinspirerte låter finner du her, og han viser i hvert fall vilje til å gjøre noe annet enn det forventede og forutsigbare.

Aller best er «Bluebird», som glitrer med utsøkt gitarspill og Phil Cunninghams trekkspill.

I hovedsak er materialet folk og country/americana, av og til med en keltisk vri — neddempet, akustisk og med Knopflers slentrende, milde og behagelige stemme.

Kim Wilson

Blueslåtene fungerer bedre enn fryktet, ikke minst fordi selveste Kim Wilson (Fabulous T-Birds) krydrer dem med rislende munnspilltoner.

Gode musikere

Wilson er bare ett eksempel på at Knopfler veit å plukke de rette musikerne til sine prosjekter. Glimrende instrumentalister som Guy Fletcher (tangenter), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano) og Glenn Worf (bass) har vært faste følgespartnere de siste åra, mens folk som Tim O'Brien (mandolin) og Paul Franklin (pedal steel) pryder gjestelista.

Velspilt? Selvfølgelig. Og ganske kjedelig.

I hele høst skal Knopfler på tur med Bob Dylan i Canada og USA, men 11., 12. og 13. juni neste år er han klar for henholdsvis Hamar, Bergen og Stavanger.