ANMELDELSE: Hvem er Prableen? Jo, jeg er Prableen, som det står på omslaget til hennes bok. Og akkurat det vet vi, det er ikke lett å ta feil når man ser bildet. Nå er det blitt hennes tur til å fortelle sitt liv, med mobbebakgrunn fra Oslo øst, AUF-blomstring, Utøya-massakre og ettervirkninger. Og hun forteller det godt, svært godt.

Dette er en bok med overraskende litterære kvaliteter. Dramatisk og velskrevet.

Beskrivelsene hennes fra skoletiden der hun blir utsatt for kontinuerlig utfrysning og herjing, med delvis handlingslammede lærere, rektorer og foreldre, er gripende.

Når hun trekker seg inn i seg selv og går til angrep på egen kropp, stiger tragedien tydelig fram.

Moren blir syk, lillesøsteren har alvorlige problemer, blir innlagt. Prableen blir vár for oppmerksomhet fra verden omkring, vi følger hvordan sårbarheten vokser og vokser, og vi forstår hvor viktig det er for henne de gangene hun får positive tilbakemeldinger og aksept. Hun er forunderlig ærlig i sitt store alvor, kledd i et språk som ivaretar ungdomsperspektivet.            

Travle tider

Ting endrer seg når hun begynner på videregående — Katta — og kommer inn i politikken. Hun er travel og gleder seg over å bli lagt merke til også av AP-topper.

Hun er tydelig star struck, men den umiddelbare ærligheten hennes gjør også det til et sympatisk trekk.

Og så kommer ulykken. Hun overlever massakren såvidt, mister venner og får mye å gjøre også under etterarbeidet. Vi får innblikk i vanskene med å tenke nok på seg selv i en slik situasjon.   

Mulige spørsmål

Kan man stille spørsmål til en sånn bok, spørsmål om ting hun kunne tenkt nærmere på? Kunne vi ventet oss en analyse av hvorfor hun ble akkurat AUF-er og ikke for eksempel Unge Høyre?

Hun forteller at hun har lest mange politiske utspill, kronikker og artikler, men hva tenner hennes politiske sanser i det stoffet?

Vi får vite at hun ønsker å gjøre det godt på skolen, at hun vil studere juss, og drømmen er å bli dommer. Kun de beste får bli det.

Religiøse hodeplagg

Og dette ønsket peker hen på hennes viktigste engasjement (i boka), nemlig retten til å bære «religiøse hodeplagg» også i rettssalen. Hun forklarer at det er hennes rett, hun er ivrig religiøs, og det at et hodeplagg skulle vise at hun er annerledes enn mange, gjør ikke noe — for slik er det jo.

Folk er jo forskjellige. Hvorfor skjule det?

Dette kjemper hun innbitt for å få gjennomslag for på Arbeiderpartiets landsmøte, men taper. Hvordan argumenterte de andre? Det vet vi ikke — ikke her i boka.

Finnes det grenser for religiøse plagg?

Vil det være greit med politidamer i fotside frakker og dommere som dekker til hele ansiktet bortsett fra øynene? Kanskje ikke, men hvor går den prinsipielle grensen? Jeg aner ikke, men skulle likt å hørt Prableen drøfte dette. Ikke fordi det ødelegger boka at hun ikke gjør det, men fordi den er så god at man venter mer av henne. Og det vil vi nok få med tiden. Prableen har det som trengs for å bli en aktør å regne med.