ANMELDELSE: Bror Hagemann kan skrive sjeldent gode romaner, og fikk sitt gjennombrudd med den uvanlig vellykkede «De blyges hus» (2002).

Som gammel jazzmusiker kan det synes som om han jammer i vei når han skriver. Men det er ikke alltid han treffer tonen, og «De stillferdige» må vel sies å tilhøre den kategorien.

Fortellingen er lagt i hånden på dokumentarfilmskaperen Tommy Mo. Som femåring ble han plassert i fosterhjem, og han har etter det vært på leting etter sin mor. Det eneste han vet er at hun het Mara. Under en jobbreise på Brandsbu, hører han navnet på dagligvarebutikken, og oppsøker gården hun skal bo på. Det er et skummelt og forsoffent sted med enda mer forsofne mennesker. Han leier seg inn på stedet. Der skjer det ting som kan sette livet hans i fare. Eller kanskje er det slik at han selv vil sette livet sitt i fare?  

Tommy er en typisk Hagemannsk melankoliker. Til tross for en tilsynelatende grei tilværelse, befinner han seg på et eksistensielt nullpunkt.

Det eneste som holder ham oppe, er at han har en ti år gammel datter — et forhold han engang nesten ødela.    

Her er en slags parallellhistorie, der Tommy lager en dokumentar om Asbjørn Sunde; kommunisten og motstandsmannen som var villig til å ofre alt — også familien - for saken. Hva motiverer et så ekstremt valg, spør Tommy seg selv. Dette temaet var for øvrig også sentralt i «Glemselsens gate» (2004), med handling fra den spanske borgerkrig.  

Grunnleggende umenneskelig

Det er dette «tingpunktet», der mennesket gjør seg til en gjenstand, boka sentrerer rundt. Dette handlingsvalget, forårsaket av det Tommy (Hagemann) mener er noe «grunnleggende umenneskelig». Også — tror jeg da - som en mulig forklaring på hva som fikk moren til engang å gi fra seg sønnen sin. Og hva som får Tommy til å gi blanke i jobben og risikere livet, for å få svar på noe han aner at det ikke finnes et ordentlig svar på.      

Boka er bygget opp som en slags thriller, et grep Hagemann tidligere har benyttet. Det er spennende partier her. Og svært gode portretter. Av alle andre enn Tommy selv. For problemet med denne boka er fortellerperspektivet. Alt sees fra hans perspektiv, men det blir for pratsomt, assosiativt og utflytende. 

Han analyserer og overforklarer der han kunne vært taus, og er unnvikende og vag der han med fordel kunne vært klarere. For om jeg skal være ærlig, er det ikke så enkelt å forstå hva det er Hagemann egentlig prøver å formidle i denne boka.

Annet enn at Tommy is feeling blue.