ANMELDELSE: Åpningen av Henrik Langelands nye roman, «Hauk og due», tar umiddeltbart nakketak på leseren. Vi kastes tilbake til universet fra «Verdensmestrene» (2010):

Bestevennene Lars og Hauk sykler av gårde med Hauks lillesøster i barnesetet. De to guttene konkurrerer som alltid, men denne sommerdagen i 1985 får rivaliseringen et tragisk utfall. Hendelsen skal skille vennene i årevis.

Firerbande

Langeland gikk høyt ut med «Verdensmestrene» og uttalte at boka var første bind i en romansyklus - hans livsverk. Romanen skildret Oslo anno 1982, med Oddvar Brås stavbrekk som navet som bandt historiene om fire familier sammen. Vi ble kjent med skikkelser fra øst til vest, fra t-banesjåfører til friskuser i Hemingland.

Mens «Verdensmestrene» var en rik, og også litt uttværende saga, er årets fortelling mer konsentrert. Denne gangen er det forholdet mellom vestkantguttene Lars og Hauk som utdypes.

Det er snart 1992 og hovedperson Lars har ikke hatt kontakt med kompisene fra barndommen - Marius, Nico og Hauk - på syv år. Ikke siden Hauks lillesøster druknet.

Nå, som tjuetoåringer, møtes de igjen på en fest, og Lars begynner å grave i fortida. Hva skjedde egentlig den gangen, mellom vennene, og ikke minst mellom blodsbrødrene Lars og Hauk?

Wonderboy

Mørket som preger Lars i årets bok, lå i emning da «Verdensmestrene» sluttet. Foreldrene var i ferd med å skilles, den elskede farfaren var begynt å surre, og vennskapet med Hauk hadde fått en knekk: Under VM i Kollen 1982 sikret Lars seg nederste del av Brås stav. Da den forsvant, falt mistanken på Hauk.    

Skistaven er fremdeles et tema mellom vennene og et symbol i fortellingen. Den understreker rivaliseringen mellom Hauk og Lars, som også tittelen peker mot. Men staven er også et bilde på de sterke båndene mellom kameratene, og i det bildet har Lars' far en plass. Han holdt alltid hånden over Hauk, som var, og er, en løs kanon.

Lars var den flinke og snillere gutten, som savnet farens oppmerksomhet. Dette aspektet følges ikke opp i årets bok, og far-sønn-forholdet er ikke lett å kjenne igjen.

Men Lars er fremdeles vidunderet. Han tar jussen i rekordfart, etter å ha takket nei til Teaterhøyskolen. Han er revyleder og begavet pianist. Draget på damene har han og. Noe han benytter seg av selv om han har kjæreste.

Den ganske greie gutten er i det hele tatt blitt en nokså usympatisk ung mann.

I et selskap av advokater blir han stående å betrakte «et par jenter han på grunnlag av sprayfrisyrene og deres like konstante som usikre smil antok var nyansatte sekretærer,» før han flytter blikket mot kjæresten: «I snart to år hadde han vært sammen med henne, og knapt en eneste dag var gått uten at han hadde vurdert å gjøre det slutt.»

Glipptak

Etter den sterke starten faller romanen. Den gode flyten i fortellingen glipper. For denne leseren handler det om småbrister underveis, om påstander som ikke underbygges, om Lars' minner som kommer på løpende bånd uten at de nødvendigvis føyer seg naturlig inn i fortellingen.

Flere av disse minnene og andre hendelser - fra festen som beleilig introduserer mange gamle kjente, til Simones (fra «Verdensmestrene») overraskende ankomst på en like overraskende påsketur - fremstår som snarveier i fortellingen. Både handlinger og hendelser kan virke svakt motivert, eller fundamentert, i romanen.

Glipptakene er ikke store, men flere. De preger midtdelen av romanen, som heller ikke har de dirrende situasjonene, der mye står på spill, som første bind har. Den hjerterå begynnelsen, skildringen av farfaren, og de avsluttende kapitlene, er unntakene. At også det politiske bakteppet og de morsomme tidsmarkørende er nedtonet i årets bok, er synd.

Spenning

Sagt billedlig sitter hode og hale på «Hauk og due» som et skudd, mens selve romankroppen er løsere i fisken. Boka er lettlest og tidvis fornøyelig, og skyggene fra fortida gir fortellingen fine nyanser. Men en roman skal overbevise, både teknisk og emosjonelt, og «Hauk og due» lykkes ikke helt her.

Det forhindrer ikke at Langelands forsøk på å skildre Oslo og et knippe skikkelser, fra 1982-1999, fortsatt heies fram. Han skaper fine tidsbilder, behersker harselasen, skriver inn kjente Oslofolk, og også en Langeland, som i årets bok er en tagal kapellmester. Og han imponerer med nettverket av tråder som eksisterer mellom skikkelsene.

Det er et spenstig og underholdende prosjekt. Det gjelder bare å finne den riktige takten.